Klar for kamp

Etter dystre tider, med politisk rabalder, tragedier, naturkatastrofer og mange deprimerende nyheter, ser det ut som det pakistanske lagets innsats på cricketbanen har tent et nytt håp og glede hos folket, ikke minst hos alle som har sine røtter fra dette landet.

Da er alt klart for morgendagens historiske cricket kamp mellom Pakistan og India Cricket VM 2011. Jeg har ryddet unna alt for dagen, god planlegging viser seg å være lur når noe sånt som dett skal skje.Hjemme i stua er flaggene hengt opp og “Eli” er kledd for anledningen. Hun gleder seg, uansett hva resultatet blir, får vi en spennende dag i møte 🙂

Alle “Vi”ene

Vi blir tildelt og velger etterhvert mange ulike varianter av”Vi”.  Det første “Vi”et vi lærer om knyttes ofte til familien, deretter kommer gjerne “Vi”et som handler om stedet man er oppvokst på, skolen, jobben, idretten eller interessen man bedriver. “Vi”et knyttes til ulike standpunkter, tro og livssyn. Der alle “Vi”ene på en eller annen måte knytter oss sammen, skiller de oss også ut i fra våre ulikheter, forskjellige, levemåter og holdninger. De skaper friksjon og konflikt, men likevel søker vi å stå innenfor et mindre eller større “Vi”. Dette tilknytningsbehovet ser ut til følge oss fra vugge til grav.

Der enkelte ser seg fornøyd med alle de små “Vi”ene, søker andre et større fellesskap. Et “Vi” som handler om det å være en del av et samfunn, en nasjon. Et “Vi” som kan handle om tro og ideologi. Men utenpå alle disse variantene kommer de aller største “Vi”ene som handler om det å være menneske.

Det “Vi”et som ønsker fred og trygghet for seg selv og sine barn. Den globale tilknytningen som utvider horisontene og får oss til å tenke på kryss og tvers av grenser. Jeg har også en liste av mange store og små “Vi”er, men høyst av dem aller står den som bringer oss helt ubetinget sammen.

Pakistans minoriteter

Drapet på den pakistanske guvernøren Salman Taseer og nå den kristne minoritetsministeren Shahbaz Bhatti, er nok et tegn på de mange sykdommene landet lider under. Fantatisme er en av disse sykdommene. (Les Laila Bokharis Hellig vrede) Landets svært ustabile politiske situasjon over lang tid, analfabetisme og fattigdom begynner nå å forgifte landet og ta livet av det som finnes av håp om forbedring. Drapet på Shahbaz Bhatti forklares av flere i Pakistan som en del av et skittent maktspill, nok et forsøk på å sverte landet, hevdes det. Uansett motiv kan man ikke bortforklare hvordan Pakistans minoriteter, de svakeste av de svakeste behandles.

Korttidshukommelse

Selv har jeg alltid hatt problemer med å forstå hvordan nasjoner opprettet av folk som selv har vært en minoritet, undertrykt og forfulgt, kan glemme sin egen fortid og behandle sine egne minoriteter på samme vis. Problemet er ikke et særegent fenomen for Pakistan. Tvert i mot og dessverre er det mange andre land som føyer seg i rekken, noen verre enn andre. Dette kan likevel ikke unnskylde sannheten. Vi kan ikke overse, eller børste unna problemene minoriteter i Pakistan møter til daglig.

You are free

Pakistans landsfader, Qaid – e azem Ali Jinnah ville snu seg i graven om han fikk se hva hans Pakistan har blitt. Hans visjon om et demokratisk land basert på sekulære verdier, er til de grader knust.

“You are free; you are free to go to your temples. You are free to go to your mosques or to any other places of worship in this State of Pakistan. You may belong to any religion, caste or creed –that has nothing to do with the business of the State.” (Presidential Address to the Constituent Assembly of Pakistan on 11th August, 1947.)

Hadde Jinnah levd litt lenger, hadde landet sluppet vanstyre ville drømmen hans kanskje, ja bare kanskje blitt en realitet? Her er noen klipp fra hans mange intervjuer og taler som gir et bilde av hans syn på minoriteter: Jinnahs Pakistan

Hvorfor angår det meg?

Så hvorfor angår dette landets stadig forverrede situasjon meg? Jeg som er norsk, født og oppvokst i Norge? Hvorfor blir følelsene sterkere for dette landet, sammenlignet med andre land  som sliter  med like store om ikke enda større problemer?

Ganske enkelt fordi en del av meg og min identitet stammer fra dette landet. Jeg ser på meg selv som norsk, men ved første øyekast er det min etniske bakgrunn som definerer meg. Mine foreldres fedreland vil derfor alltid røre ved meg, være en del av meg. Det er denne delen som minner meg om det å være minoritet. Vi som enten ser på oss som en minoritet eller blir redusert til å være det, bør mer enn noen forstå hva det innebærer.

Så hva kan en som meg eller deg som har den samme bakgrunnen bidra med for å gjøre en forskjell? Det er innlysende at ting ikke kan forandres over natten, men vi kan jobbe for å endre holdninger. Forandringen begynner med oss.

Vi har i dag prominente skikkelser i norsk politikk med pakistansk bakgrunn som kanskje mer enn noen andre kan utøve en innflytelse og legge press for å bidra til en slik endring. Det er lett å fraskrive seg ansvar, unnskylde seg med at det ikke er ens bord, men dessverre har vi alle et ansvar. Hvordan vi bidrar i denne kampen avhenger av oss.

Mange nordmenn med pakistansk bakgrunn reiser jevnlig til Pakistan. En god begynnelse ville være å uttrykke en bevisst og klar holdning til kastesystemet og minoriteter generelt. Jeg har selv erfart at man for eksempel ikke spiser sammen med sin sjåfør eller ansatt fordi han eller hun har en annen religiøs bakgrunn. Tjenestefolk hos de velstående har ofte en minoritetsbakgrunn, ofte kristne. (Les Kristin Solbergs De renes land) Enkelte lar dem ikke ta oppvask eller lage mat fordi de anser dem som “urene”. Heldigvis finnes det unntak og utdannede mennesker som verken tenker eller behandler andre mennesker slik, men den generelle behandlingen av religiøse minoriteter er dårlig.

Endringer innenfra

Vi kan bidra til en forskjell ved å støtte og styrke eksisterende krefter, stemmer  som i dag skriker mot urett og fanatisme  akademikere, kultureliten, pressen i Pakistan. De største endringene, viljen om å få et annet demokratisk og tolerant regime må komme innefra. Hvis Tunisia, Egypt, Oman, Bahrain, Libya kan vise vilje til å reise seg, kan også Pakistan gjøre det?

Vi får leve i håpet.

Den norske folkesjela

 

Norway 2011

Etter mye om og men ble det besluttet at det var på tide å skaffe skiutstyr til ungene. Vi brukte et par kvelder på å saumfare ulike sportsbutikker, før alt utstyret var i boks. Tross mange kunder og mye å gjøre, la jeg merke til den hyggelige tonen og hjelpsomheten hos betjeningen. Vi skulle kjøpe ski og de ville sikre oss det beste utstyret. Vel hjemme ble skiene merket og lagret til vinterferien. Med freia kakao på termosen, ekstra votter og smøring i sekken sendte jeg far og barna avgårde til skiløypene på ekebergsletta. Far med god slalomerfaring, virket rimelig trygg når han fortalte ungene hvor gøy dette skulle bli.

Nervøs

Hjemme satt jeg og ventet spent på hvordan det hele hadde gått. Værforholdene var perfekte ikke mer enn -7 og solskinn. Når det gikk et par timer klarte jeg ikke å vente mer og ringte mannen min.

– Alt bra?

– Jada! De koser seg, forsikret han.

– Har du tatt bilder da?

– Nei, glemte kameraet i bilen.

Typisk, tenkte jeg. Skulle ha blitt med selv. Da ungene kom hjem ikledd sine røde skidresser og roser i skinnene hadde de bare positive ting å fortelle sin mamma. Den eldste av dem ville helst ut igjen dagen etter, men da måtte mamma bli med. Hva gjør man ikke for unger?

Treg start

Mamma brukte tjue minutter på å spenne skiene fast på minstemann, noe som ergret junior massivt da storesøster var ut i løypene for lengst. Der satt jeg på knærne og dyttet og presset, men fikk det ikke til. De forbipasserende skigåerne smilte bredt – og jeg smilte tilbake. Tilslutt fikk jeg det endelig til og junior var på bena helt til han falt på baken og satte seg ned til å gråte og bære seg over hvor ille alt var.

Motivasjon

Den litt strenge motivasjonssamtalen min så ut til å gjøre det motsatte av det jeg ville at den skulle gjøre. Han kom seg på bena igjen, men fortsatte å klage. Alt var så mye bedre med pappa, sa han. Mamma var bare slem, furtet han. Jeg fortsatte å traske vedsiden av ham, prøvde å skjule smilet.  Det var godt å sehvor godt eldstemann klarte seg til tross kort erfaring.

Jeg og junior flyttet oss fra spor til spor for å gjøre plass for andre skigåere som kom i full fart. Men det trengte vi ikke, de gikk som regel til side og mange av dem passerte med disse ordene. – Så flink du er!

Det hjalp på humøret og jeg frøs mindre. Ekeberg var et vakkert skue med solskinn over de hvite slettene og den skibefolkede fjellskråningen. Hadde jeg hatt ski, ville jeg trolig spent dem fast i dag. Gå noe meter om ikke altfor langt, så lenge jeg ikke falt var det ikke så farlig (Ryggskade, lang historie).

Unna vei

De siste årene har stadig fler av mine minoetniske venner gått til anskaffelse av ski, både langrenn og slalom. Flere av dem holder oss oppdatert om sine skiferdigheter og eventyr gjennom facebook. Mulig sportsbransjen har begynt å legge merke til den økende interessen som  sannelig bringer en nærmere naturen på godt og vondt. Med familie i mer enn et land, har jeg ikke sjeldent fått spørsmålet, står dere mye på ski?

Født med ski på bena?

“Lets go skiing next time we come and visit you”, entusiasmen ble som regel møtt med ulike unnskyldninger. Dette blir det kanskje forandring på etterhvert. Ikke sikkert mine unge skitalenter kommer til topps, men klarer de å komme seg opp  bakketopper, er mamma mer enn stolt. Selvom det har vært svært få minoetniske nordmenn i løypene når vi har vært ute og gått, blir det nok noen fler etterhvert. Smitter entusiasmen over er det ikke lenge til mangfoldet blir synlig også i denne arenaen.

Smøring

Jeg har registrert en debatt om skigåing og løyper der noen går saktere enn andre. Dukker våre nye nordmenn opp i terrenget, er det mulig man må smøre seg med litt mer tålmodighet. Det blir nok mye knall og fall og sure miner som hos min junior. Da vil et smil eller noen hyggelige ord gjøre underverker.  Hvem vet om en generasjon eller to har vi kanskje mer enn Carew, Mohammed og Rybak som norske minoetniske stjerneeksempler.

For de som fortsatt er på nølestadiet og har “dette er ikke noe for oss”-innstilling, er det bare en ting å si: Skaff dere ski og kom dere ut i marka. Det finnes nok ikke en bedre måte å lære og kjenne den norske folkesjela på.

God tur!

En kamp om verdighet

Etter en fem dager lang sultestreik for å få Islamsk Råd til å fordømme dødsstraff mot homofile fikk Sara Mats Azmeh Rasmussen omsider et møte med IRN. Etter møtet sendte organisasjonen ut en pressemelding som lyder som følger: «Partene har kommet til enighet om at det viktigste i denne saken er å stå sammen for å sikre alle norske borgeres lovbestemte rettigheter. For å oppnå dette må vi alle bidra til holdningsskapende arbeid for å motvirke hetsing, trakassering og vold mot homofile»

Ordlyden lover godt, selvom man nok engang skyver den gamle uttalelsen om dødsstraff foran seg: ” Vi hverken ønsker eller søker dødsstraff mot homofile” vel og merke gjelder uttalelsen bare Norge.

Jeg kan forstå den enorme skuffelsen hos muslimer som opplever undertrykking og stadig hetsing fordi de har “feil” legning. Fordi en i likhet med andre trosretninger mener at dette er et valg man selv tar.  Et valg? Der man er nødt til å kjempe for verdighet? Sara visste trolig hva som ventet henne, men hun aksjonerte med et håp og mot for å nå frem med sitt budskap. Sara er i likhet med de hun taler for: Først og fremst et menneske. Etter aksjonen skriver hun et innlegg om sine fem dager på fortauet: Råtne egg og parfyme. Et sterkt innlegg som forteller om nedverdigelsen og samtidig om varmen hun møtte.

De fleste homofile muslimer tør ikke å stå frem, så hvorfor gjør hun det? Hvorfor IRN? Fordi det er en av de største og viktigste muslimske organisasjonene i Norge. Selv er jeg likevel usikker på hvorvidt IRN alene kan få til de store endringene. Jeg mener vi som enkeltmennesker har like stort om ikke enda større ansvar. Hvem skal tale homofile muslimers sak når ingen tør å stå frem? Fortelle om skammen som blir pådyttet dem i den allmektiges navn? Kan man klandre et menneske for at en drømmer om et bedre liv, ikke bare for seg selv men for alle i samme situasjon?

Det jeg savnet mest under denne aksjonen var en mediadekning som fikk de ellers så profilerte samfunnsdebattantene innad i miljøet i tale. Hva mener de egentlig om Saras kamp? Hvorfor blir det så taust?

Sara er modig fordi hun tør å drømme. Hun tør å håpe om å få større aksept og leve et liv med verdighet.

Spirituell blomstring

Av vane slo jeg på TV2`s God morgen Norge da jeg stod opp i dag. Jeg kom midt inn i en samtale med gjesten Gunnar Hall Jensen. Han snakket om det å ha alt, men likevel føle en tomhet, savne indre ro og harmoni. Det å gi kroppen føde, men ikke sjelen. Han Kalte Norge et “bløtkakeland” og fortalte om sin egen søken etter det spirituelle, det som manglet i hans liv. Jensen har lagd en dokumentar om temaet og reist ned til et kloster i Sahara hvor han har besøkt munker.

Da programlederen spurte om denne reisen hadde påvirket ham og om han hadde blitt kristen nå, svarte han nei. Han er

av den oppfatning at en kan være sekulær, men likevel være spirituell slik han nå er. Gunnar Hall Jensen tar opp et svært interessant tema. Han belyser noen spørsmål som har opptatt meg de siste årene. Hva er grunnen til at stadig flere mennesker er på søken etter det spirituelle i et stadig mer sekulært samfunn? Hvorfor holder det ikke med føde for kroppen, hvorfor trenger vi å mette sjelen? Jeg har ingen svar, for det er trolig like mange ulike svar som det er spørsmål.

Newage, sufisme, healing, klarsynthet, alternativ medisin og behandling, åndelighet, engler, gjenferdmm ble tidligere i mye større grad sett på som et ikke-tema, tabu noe det ikke var rom for å diskutere. Ikke mye har forandret seg, men vi ser at nysgjerrigheten og interessen rundt disse fenomenene har vokst sterkt. Vi har hatt flere TV-show og TV-programmer som omhandler disse fenomenene og blir SETT. Det som i den enes øyne er humbug og overtro

, er en realitet  i den andres. Forskjellen på de troende eller religiøse er at de tror på en gud, mens de ikk-religiøse som likevel er høyst spirituelle tror på den “universelle kraften”. Spiritualitet er et fundament for de fleste religioner, men ser nå ut til å leve langt utover de religiøse grensene. Er det egentlig noe galt i det?

Selv er jeg stor tilhenger av Rumi (Jalal ad-Din Muhammad Rumi). Den persiske poeten, fra Tyrkia som baserer sin lære på at kjærlighet er Universets hovedkraft. Jeg liker måten han oppsummerer det hele på:

“Christian, Jew, Muslim, shaman, Zoroastrian, stone, ground, mountain, river, each has a secret way of beingwith the mystery, unique and not to be judged.”

– Rumi

Ny blogg!

Her vil jeg skrive  om det som rører seg i hodet og i blant berører hjertet.  Alt som overstiger twitters 120 tegn, vil få plass her. Det som rører seg opp i hodet er ikke nødvendigvis alltid klokt, saklig, logisk eller fornuftig. Jeg tar meg friheten til å tenke høyt, og uhøytidelig. Denne bloggen blir en lekeplass for ord og tanker.

Velkommen!

(Måtte forøvrig opprette ny blogg. Da den forrige fikk bug som gjorde at jeg ikke kom inn. Tidligere innlegg, kommentarer finner du på min gamle blogg )