Man kan bli sliten av å smile

Etter en fantastisk fin liten svipptur til Kiel var det godt å komme tilbake til en solskinnsdag i Oslo. Mens vi ble sluset ut gjennom gangene fra båten tenkte jeg på facebook-oppdateringen jeg skulle lage: ” Når snille muslimer er ut på tur tømmer de minibaren og det blir noe attåt til naboer og venner;)”.

Det var da min 8-årige sønn ble dyttet vekk av en eldre mann iført dress med denne beskjeden: Flytt deg du a! Avskyen i stemmen hans sjokkerte meg. Jeg så vantro på ham mens han snek seg forbi sønnen min.

– Hvorfor dyttet du sønnen min? Vi stod faktisk i kø, repliserte jeg.

Han snudde seg: – Kom deg til hjemlandet ditt! avfyrte han uten å møte blikket mitt.

–      Jeg er i hjemlandet mitt, ellers takk!! Svarte jeg.

Han sa ikke noe mer. Jeg så bare ryggen hans. Han så seg ikke tilbake.

Jeg trykket sønnen min inn til meg og hadde lyst til å si noe mer. Jeg tiet, de rundt meg var stille tilskuere mens de dyttet hver sin bagasje fremover i køen. Sønnen min forstod ikke så mye, men han så at jeg ble opprørt. Opprørt og veldig lei meg. For ham er fortsatt ”hjemlands-konseptet” ukjent. For ham er Norge hjem.

Selv er jeg oppvokst med holdningen ”det finnes noen sånne overalt”, ikke bry deg. “Hev deg over” og om jeg må si det selv har mange sånne  minoetniske nordmenn som meg blitt mestre til å la slikt prelle av, men i dag  gjorde det noe med meg. I dag gikk det utover min egen sønn. Han som er født i Norge av en mor som også er født her, fikk høre sin første ”kom deg til hjemlandet ditt”.

I mitt virke har det alltid  handlet om å nyansere, se det store sperspektivet der mennesker som denne mannen er i et lite fåtall. Troen min har vært; en sterkere norsk identitet og tilhørghet. Til en dels irritasjon har jeg alltid prøvd å se ting fra flere sider. ”Nyansere, nyansere, nyansere” har vært mitt mantra. Frykten, hatet og dens opprinnelse må forstås fra begge sider har jeg alltid tenkt. Jeg mister ikke troen på alt dette nå, men jeg må innrømme at jeg hele tiden har valgt å se bort fra enkelthendelser, blikk og holdninger slik at det ikke skal påvirke min ellers optimistiske tilnærming til fremtiden.

Det betyr likvel ikke at det ikke går innpå meg eller at jeg ikke ser det. Det er vanskelig å unngå enkelte blikk. Blikkene som forandres i det du kommer inn et sted sammen med familien, en mor, svigermor, søstre og barn. Blikkene henger i deg litt for lenge. De utveksles og en mumling blander seg med slurpingen av kaffe. Alle gangene en parkerer på funksjonshemmetplass og det  kommer en eller annen løpende for å fortelle deg med en formyndersk tone at du står feil. Uten å ha sett at du faktisk har tillatelse og er funksjonshemmet.

Jeg har bitt meg merke i hvor lav terskelen er for å kjefte og irettesette annerledes”nordmenn” og deres barn. Skjelle dem rett og slett ut, også i påsyn av deres sjokkerte foreldre. Jeg har sett det mer enn en gang. Eller at det går noen forbi huset ditt og stopper opp for å se når du låser deg inn. For hva gjør du egentlig i dette området? Det er mange små ting, men lett å kjenne igjen. Ofte er det den eldre garde som har superradarene sine ute og de er ikke redd for å dra ut sin store medbrakte kam over alt og alle.

Hjertesukkene lærer man å begrave. Som strategi søker jeg alltid etter den første hyggelige samtalen det første smilet når jeg har opplevd noe slikt. Det minner meg om helheten og bringer meg tilbake til meg selv. I dag da jeg kom ut med sønnen min hadde jeg problemer med å skjule tårene for resten av familien. De hadde kommet seg ut litt før meg. På vei hjem i bilen trøstet mor og svigermor: Ikke la denne en mannen ødelegge hele turen. Vi har jo hatt det kjempefint. Glem han,”sa de og skrøt av den vakre utsikten fra observasjondekket inn til Oslo. Slik har denne generasjonen i familien vår lært å fokusere på det viktige, det positive gjennom hele livet. Det er likevel ubeskrivelig trist når ens virkelighetsoppfatning ”Jeg er norsk, Norge er mitt hjemland” forsøkes knust på denne måten. Barn er barn og inntil de blir fortalt noe annet ser de på seg selv som alle andre.

I etterkant tenker jeg; hva om noen rundt meg hadde brutt inn i hendelsen. Er det greit å oppleve at andra trakasseres eller behandles på en nedverdigende måte? Hva betyr i så fall slik passivitet, stillhet? Selv har jeg og en del andre nordmenn med minoritetsbakgrunn tatt på oss ansvaret for å tale i mot ukultur, ekstremisme og uheldig utvikling innad i miljøet. Vi gjør det på hver vår måte og vi betaler en pris for å være disse stemmene. Vi har hver vår ytringsform, men vi forsøker så godt vi kan å bidra til endringer som er til det norske fellesskapets beste. Noen ganger kan man føle seg utrolig ensom og sliten  i en kamp der man kjemper på flere fronter, både innad og utad.

Jeg er født optimist og smiler stort sett alltid, men noen ganger kan man bli sliten av å smile. Etter alt velger jeg idag å huske ekteparet ved utgangen som ga oss begge et uforbeholdent smil. Det hjalp veldig å få disse smilene, for jeg hadde mistet mitt.

100 Comments

Filed under Uncategorized

Die Zeit Gesichte

Min kronikk står nå på trykk i det tyske magasinet “Die Zeit Gesichte”. Jeg var en av fem europeiske muslimer som ble spurt om å dele sitt syn i magasinets temanummer om det å være muslim i Europa. En versjon av kronikken er også publisert i Open Democracy.

3 Comments

Filed under Uncategorized

“Han har jo rett i mye”

Jeg visste at det ville bli noen intense dager og uker med 22/7-rettsaken, men reaksjonene og møtet med mye av det som kommer frem treffer hardt og brutalt.

Noe som dette er vanskelig å forberede seg til selvom mange mener det beste kanskje er å skjerme seg. Selv synes jeg det er vanskelig fordi jeg ønsker å forstå hvorfor Breivik gjorde det han gjorde. Hvordan det kunne gå så galt? Det er vanskelig å beskrive følelsene, og den overveldende vemmelsen og frykten når en hører ham male et fiendebilde som du og dine er en del av. Han maner til kamp. Det er vanskelig å ikke la det gå innpå seg når en vet at han i tillegg har meningsfeller.

Tungt

Midt i forklaringen hans idag bestemte jeg meg for at jeg hadde fått nok og tok en drop in time hos frisøren. Det var godt å se at verden gikk videre. Selv skulle jeg delta i et bokbad i dag og prøvde å samle tankene mens frisøren plasserte meg i en stol og begynte å vaske håret. Jeg lukket øynene og prøvde å finne roen. En eldre dame ble plassert i stolen like ved meg. Hun og frisøren hennes var midt i en samtale. Jeg forstod raskt hva det dreide seg om og ville egentlig ikke høre, men det var uungåelig. Hun satt rett ved siden av meg:

“Han skulle ikke skutt ungdomma, men han har jo rett i mye av det han sier skjønner du….”

Gjennom øyekroken så jeg at frisøren  forsøkte å ta til motmæle. Men den eldre damen fortsatte før frisøren brøt inn og sa: ” For meg spiller det ingen rolle hvor de kommer fra så lenge de oppfører seg. ”

Mer hørte jeg ikke før jeg måtte bytte stol igjen. Samtalen mellom damen og frisøren utløste nå et skred av tanker hos meg, først og fremst spørsmål. Hvor mange er “litt” eller “ganske” enige med Breivik, men støtter ikke drapene? Hvor mange tror at det faktisk er oss norske “multikulturelle” og muslimer som har skylda for at Breivik gikk til dette skrittet? Akkurat hvordan har Breivik rett? Kjenner man seg igjen i elendighetensbeskrivelsene hans og skrekkscenariet han beskriver? I så fall, hvorfor?!

Både etter 22. Juli og nå under rettssaken ser jeg at de som støtter Breiviks tankegods og frykt på sosiale medier latterliggjøres. Dette mener jeg er helt feil. Disse meningene må tas på alvor. Skuff dem unna og vi skaper ekstremister. Hvor kommer denne frykten og hatet fra? Det er dett vi må ta tak i. Det er lett å miste motet og bli desillusjonert akkurat nå. Men dette er ikke tiden for det. Nå må vi samles for å kvele frykten og bekjempe ekstremismen uansett hvilken ansikt eller ideologi den har. Vi må rive ned fiendebildene de så stolt lever av og jobbe med utfordringene på våre egne premisser ikke på ekstremistenes.

Av Mahmona Khan

Les også: Et land, en nasjon, en felles kamp 

7 Comments

Filed under Uncategorized

Mesterverk – Uten et eneste ord

Shaun Tans “The Arrival” med den norske tittelen “Ankomsten” ble utgitt i 2007. En perle som for mange kanskje er helt ukjent. Å si at “Ankomsten” er en illustrert barnebok, vil være en sterk underdrivelse. Den er så veldig mye mer.

Aldri har en illustrert bok  vekket så mange følelser i meg som denne. “Ankomsten” er en bok som gjennom fortryllende vakre bilder skildrer en migrants reise til et fremmede land.

Ankomsten

Forfatteren Shaun Tan er selv født i Australia og har foreldre som flyttet fra Malaysia på 60-tallet. Han er prisbelønt for en rekke utgivelser, men kanskje best kjent for “Ankomsten”. Her hjemme har nok de mest litteraturinteresserte hørt om ham og boka, men de færreste vet om dette mesterverket.

Gjennom en serie av bilder følger vi en manns reise som begynner med å forlate familien. Shaun Tan skaper en fantasiverden, der en lett kjenner igjen enkelte elementer fra den amerikanske innvandringshistorien. Det som driver handlingen videre er mannens opplevelser og kanskje det mest interessante, hans møte med andre mennesker. Mennesker som i likhet med ham reiser for å få et bedre liv. En får kjenne på savn, usikkerhet, redsel, angst, håp og glede.

Nært

Bildene suger deg inn i en annen virkelighet og det er vanskelig å la være å tenke på at du har hørt, sett, kanskje opplevd denne historien selv. For meg ble leseopplevelsen  følelsesmessig sterk fordi jeg selv er et produkt av en slik migrasjonshistorie. Som forfatter inspirerer boka og åpner nye rom for fantasi og tanker.

Prisbelønt

“Ankomsten” er listet under barnelitteratur og trolig derfor ukjent for mange. Etter min mening er dette en bok for de fleste, uansett alder.

Jeg skriver sjeldent om bøker, men “The Arrival” fortjener all plass og oppmerksomhet den kan få.

Tan har skrevet flere bøker, noen av disse er både filmatisert og dramtisert, men “Ankomsten” er  prisbelønt med barnelitteraturens absolutt gjeveste pris, Astrid Lindgren Memorial Award.

The Arrival, “Ankomsten” er et kunststykke. Et fantastisk eksempel på at et bilde kan si mer enn tusen ord.

Av Mahmona Khan

1 Comment

Filed under Uncategorized

Ungdommen og maskene

Det er lett å trekke konklusjoner, ha et “enten eller” forhold til det meste i livet. Det sparer oss for undødvendig hodebry og det koster oss mindre energi. Men er det lett å få til? NEI.

I mitt møte med barn og unge de siste årene har jeg hatt en rekke opplevelser som jeg ikke har klart å legge fra meg selv når økta er over. Igår var en slik dag. Jeg var på Sogn videregående skole for andre gang denne uken. Noen av de klassene jeg møtte bestod av nyankomne minoritetselver.

Bollywood berter 

Her hørte jeg Bollywoodmusikk fra mobilen til norsk-pakistanske jenter som sang og koret til musikken i friminuttet helt usjenert. I en aannen korridor ble jeg møtt av to norsk-somalske jenter i flagrende abayaer og hijab. De snakket og lo mens den ene løftet abayaen som en ballkjole og deretter gikk catwalk for venninna. De lo.

Sogn videregående skole er annerledes på mer enn en måte. Her er det virkelig et mangfold, kanskje på både godt og vondt. En av lærerne fortalte om skolens avtale om særskilt norskopplæring som hennes elever ikke får. Løsningen er at de i ordinær undervisning med elever som ellers kan norsk, må dra inn grunnleggende ting som for eksempel verb. Dette liker ikke resten av elevene, men lærerne har ikke noe valg. Det ble også fortalt om høyt fravær uten noen konsekvenser for elevene. “Skolen får penger for hver registrerte elev”, forklarte en frustrert lærer forsiktig.

Bak maskene

På personalrommet mellom øktene kom vi inn på hijabbruk og ulik praksis. Noe som minnet meg om  min opplevelse på Rommen Skole tidligere denne uken da NBI delte ut skrivekurs til 12 heldige elever fra Tokerud og Rommen Skole. Elevene hadde i den anledning satt sammen et flott underholdningsprogram som avsluttet med dans. Det var takt ,musikk og fin stemning. Jeg fulgte med på danserne der de hoppet og spratt og gjorde avanserte “moves”. Alle ikledd svarte antrekk med stilige skrikaktige metallmasker. Midt i dansen lot de maskene falle og snart kunne jeg se et par jenter med hijab! Jeg merket at jeg ble temmelig overrasket, men følte i samme øyeblikk også en glede. De stod der, de danset. De DELTOK.

blant oss

En veldig spesiell opplevelse fikk jeg også igår da elevene i norskopplæringsklassen på Sogn begynte å skrive om sin egen bakgrunn og en etter en leste opp sine tekster. Elevene var fra bla Iran, Kosovo, Polen, Kongo og Somalia. Ei jente med mørk blå hijab og svart abaya rakk opp hånden. Jeg la merke til de store intense øynene hennes som holdt blikket mitt før hun begynte å lese:

–       Pappaen min ble drept i krig…., hun svelget før hun leste videre.

– Jeg har sett veldig mye, hun forsøkte å lese videre, men brøt sammen i gråt.

Hvordan trøster man en som har opplevd noe slikt? Hun hadde skrevet mer, men klarte ikke å fullføre. Hvilken historie levde hun med? Igjen ble jeg minnet på det som kan ligger bak det ytre. Om de maskekledde jentene som danset på Rommeni. Man tror man vet så mye, men hva vet vi egentlig?

Viljestyrke og ambisjoner

Elevene i denne klassen som stort sett ikke har vært i Norge mer enn et til to år, snakket og forstod norsk overraskende godt.

–       De som møter opp på skolen, de har jeg et håp for. De har ambisjoner, fortalte deres stolte lærer og jeg tror henne.

Det må gjøres noe aktivt for å holde ungdommen på skolebenken. For en del av dem som faller ut her kan også falle utenfor samfunnet. Det må vi ikke la skje.

Elevene jeg møtte på Sogn, ga meg håp. Hvis disse elevene i løpet av så kort tid klarer å lære språket, kan de også oppnå andre mål her i livet. De snakker kanskje fortsatt litt gebrokkent, men de er i en læringsprosess hvor det å få en anerkjennende melding om at de faktisk er veldig flinke får øynene deres til å lyse og de ser på hverandre med brede smil.

Mye har forandret seg og mye må fortsatt forandres, men jeg tror tiden er inne for å ha en større tro på norske ungdom uansett hvilken maske de bærer og hvilken historie de har i sekken.

Av Mahmona Khan

Forfatter

27. januar 2012

Leave a comment

Filed under Uncategorized

Mitt Møte med Carl. I Hagen

Av: Mahmona Khan

Da jeg takket ja til Minotenks invitasjon til Iftar-middag i går, ante jeg ikke hva det ville bety. Kvelden før fikk jeg vite at tidligere leder av Frp Carl I. Hagen ville være tilstede. Mannen som gjennom oppveksten har vært en figur og et ansikt på de som ikke ville ha innvandring og ikke likte sånne som meg. Hagen har gjennom alle tider klart å provosere, irritere og frustrere meg. Samtidig har jeg beundret ham for hans politiske teft og evne til å få folk, og ikke minst media til å lytte.

Spøk ble alvor

Da en av mine venner fikk nyss om at jeg skulle på Minotenks middagsmøtet spøkte han med at jeg burde fortelle Hagen at jeg feiret jul. Jeg responderte med at hvis jeg i det hele tatt fikk muligheten, ville jeg si at han måtte huske meg neste gang han snakket om muslimer. Vi lo og jeg tenkte ikke noe mer over det, for sannsynligheten for en slik samtale var liten med nesten tredve inviterte.

Norges fremste skikkelser og samfunnsdebattanter med muslimsk bakgrunn og de mer høyreorienterte islamkritikerne var invitert til en iftarmiddag med dialog som mål. Uheldigvis svarte kun et lite fåtall ja blant de høyreorienterte, men Human Rights Service som hadde sagt nei dukket også opp og enda mer positivt og overraskende var det å se at Hagen hadde tatt med seg sin kjære Eli. Kveldens største overraskelse kom likevel da jeg fant bordkortet mitt og innså at jeg skulle være borddamen til Hagen! Der og da kjente jeg at det knøt seg i magen. Plutselig følte jeg et ansvar og fikk et mål, han skulle ikke forlate denne kvelden uten noen viktige inntrykk og kanskje litt større innsikt. Statsråd Audun Lysbakken innledet kort om opplevelsen av fellesskapet på tross av ulikhetene etter 22.juli og uttrykket et håp om en ryddigere, sakligere og konstruktiv debatt uten at det skal legges lokk på problemene fremover.

Symptomer

Dette startet en samtale mellom meg og Hagen om hvordan frykten og skepsisen over lang tid hadde fått lov til å koke uten at vi tok den på alvor, lyttet eller forsøkte å møte den. Hvordan den hadde tilspisset seg for enkelte blitt hat. Jeg forklarte at jeg forstod skepsisen og redslen, men å gå derifra til å hate en hel gruppe kan vi ikke tillate. Vi må kunne snakke, diskutere å lufte denne frykten før det går så langt.

Han forsøkte å forklare hvordan negative hendelser i muslimske land med undertrykking, drap og terror samt reaksjonenen etter karikaturtegningene, demonstrasjonen med steinkasting og måten sharialoven praktisers ulike steder, skaper frykt hos mange nordmenn.

– Mange frykter at vi skal få sharialover i Norge. Vi vil jo ikke det, utdypet han. Hvorpå jeg svarte: Det vil ikke jeg heller. Vi var enige om at skepsis og frykt måtte tas på alvor og at en må få lov til å uttrykke redsel for endringer uten å bli latterliggjort og stemplet.

Jeg fortalte om min opplevelse av 22. Juli og hva dette gjorde mot meg og min familie. At det første norske flagget  utenfor Oslo domkirke ble plantet av min søster da vi sammen dro 23. juli for å tenne lys og legge roser. Om hvordan en utenlandsk journalist spurte henne: “De andre legger blomster og tenner lys, hvorfor har du tatt med flagg?” og hun svarte: “Fordi jeg er glad i Norge og ønsker å utrykke min kjærlighet og dele min sorg med hele Norge”. Om våre besøk i Oslos domkirke både før og etter at det ble et blomsterhav utenfor. Om våre stille bønner i kirken der min ektemann og mine barn tente lys og tenkte på de drepte og deres pårørende.

Rosetoget

Hagen var selv grepet og rørt over å se mennesker med vidt forskjellig bakgrunn i rosetoget. Jeg forklarte at jeg deltok av flere grunner ikke bare for å vise ABB og hans meningsfeller hva Norge betyr for meg, men for å vise enhver med hat for dette demokratiet og dets verdier at vi vil alltid være der for å verne det.

– Du er ikke alene om å elske dette landet, forsøkte jeg å fortelle Hagen.

Jeg fortalte om min umiddelbare reaksjon på det som hadde skjedd, frykten for at det skulle være en ekstremist med muslimsk bakgrunn, og hvordan nyheten om ABB likevel ikke lettet på noe av sjokket eller sorgen jeg følte. Frykten for islamistisk ekstremisme var likevel høyst reell. Det kunne ha skjedd. Her brøt Hagen inn og sa: Men heldigvis var det ikke det og reaksjonene noen av oss fikk før det ble avklart er skremmende. At mistanken skapte en slik stemning er skremmende.

“Vi og dem”

Jeg fikk følelsen av at han forstod hva jeg snakket om. Jeg ønsket å få frem at mange av oss innad i det muslimske miljøet forsøker å bekjempe ytterliggående holdninger og ekstremisme internt og at utfordringen fremover vil være å klare og ta et oppgjør med “vi og dem”-tankegangen.

Så ble fokuset flyttet til hvorfor tilhørighet og inkludering er viktig for å styrke samfunnet fra innsiden. Om det å være norsk uansett opprinnelse. Vi var inne på USA med tanke på dette og Hagen mente det bare var et tidsspørsmål før det å være norsk ikke vil avhenge av hudfarge.

Vi var innom utfordringene på integreringsfeltet, hvor jeg underlig nok tok meg i å være enig med ham i enkelte ting. Vi snakket om hvordan arbeidsinnvandrerne deriblant mine foreldre kom på 70-tallet og i langt større grad var villig til tilpasse seg kontra en del nyere innvandring, som har problemer både i forhold til deltakelse og grad av tilpassing.

Her skjøt Hagen inn språkproblemene blant barn som begynner på skole og hvor han mente at foreldrene sviktet ved å ikke gi dem norskopplæring. Dette følte jeg ble for generaliserende fordi jeg vet at en del sliter med dette.

Her må det nyanseres litt i forhold til hvilke forutsetninger og muligheter man har som nyankommen asylsøker eller flyktning. Min innvendelse fikk Hagen til å forklare:

– Jeg mener de etablerte. De som er norske statsborgere. Når de som foreldre ikke gjør denne jobben, er det alvorlig.

Ubevisst?

Det gikk opp for meg flere ganger at det var formuleringene og den manglende nyanseringen jeg hadde reagert på i alle år. Når han forklarte det slik, ble det faktisk annerledes. Jeg utfordret ham og Frp på å være klarere uten å generalisere. Være sakligere og mer konkret.

Etter min mening vil tonen i debatten fremover bli lagt av Frp. Vi står overfor et tidsskille der vi allerede har satt et eksempel for hele verden.

Nå er det faktisk opp til oss om vi kan legge et løp som ikke bare styrker oss på tross av forskjellene men som  også setter et eksempel i norsk og verdenshistorie. Dette delte jeg med Hagen og hørte selv at jeg virket en smule ambisiøs og optimistisk kanskje til og med litt naiv ut. Men slik er nå min oppriktige mening.

– Nå har jeg ikke så mye makt lenger, smilte han – Men jeg skal gjøre det jeg kan, lovet han.

Ibsen, Hamsun og Odd Nerdrum

På slutten sneiet vi innom Ibsen, Hamsun og endte opp med å diskutere Odd Nerdrum som ikke har betalt skatt, men som i begges øyne kan bli like stor som Munch. Geniet som vi satte i fengsel fordi “loven er lik for alle”.

Mennesket

Jeg vil utvilsomt huske mitt møte med Carl I. Hagen, om han kommer til å gjøre det er jeg imidlertid usikker på. Jeg vil så gjerne tro at han vil tenke og uttale seg annereledes, men kan ikke være sikker før jeg ser det. Jeg håper han husker meg som den norske jenta han møtte som elsket Norge like mye som ham, og som tilfeldigvis og hadde en muslimsk bakgrunn.

Vi tok farvel ved å håndhilse, og jeg slapp ikke hånden før jeg fikk sagt det jeg hadde tenkt å si:

Neste gang du snakker om muslimer, husk meg!

1 Comment

Filed under Uncategorized

Ett land, èn nasjon, èn felles kamp

Foto: Zafar Iqbal Blendmag.no

Dagene har stått stille. Vi er fortsatt i sjokk etter terrorangrepene på norsk jord. Jeg har vært redd, redd for at det en dag ville smelle og at ekstremistene som skulle stå bak ville ha en muslimsk bakgrunn. Jeg var redd og denne frykten delte jeg med alle norske muslimer som elsker dette landet. Vi håpet og trodde at det aldri ville skje, ikke i Norge, ikke i lille fredlige Norge. Jeg og mange med meg har jobbet på hver sin kant for at slikt aldri skulle skje.

Verste mareritt

Så piper det inn en sms 15:50 “Det har vært en eksplosjon i Oslo”. Forvirret slår vi på TVn, bilder av et smadret regjeringskvartal slår mot oss og vi forstår plutselig at det høye smellet, drønnet vi hørte litt tidligere var eksplosjonen i Oslo. Jeg bryter ut i gråt og forstår at mitt verste mareritt har blitt virkelig. Kvalmen og sinnet brer seg og jeg kjenner hatet stige for den som har angrepet mitt land. Barna ser forskrekket på meg og søker svar. “Men hvorfor gråter du mamma?”. Jeg klarer ikke å svare. De neste timene tilbringer vi foran TVn, håper på at ingen er skadd før tallet på skadde og omkomne begynner å komme inn.

Må aldri skje

Da en selvmordsbomber forsøkte å gjennomføre en terrorhandling i Sverige i desember ifjor, berørte det også oss. Sjokkert skrev jeg noen ord for å beskrive det jeg følte, men i dag selv etter tre dager er det vanskelig å sette ord på det som har skjedd.

Som lammet satt vi foran TVn, ungene måtte ha mat. Jeg var ikke sulten, mannen min dro til Egon som ikke er så langt fra der vi bor. Han kjøpte barnemenyer og kom hjem. Dette var bare noen timer etter eksplosjonen. Han var taus da han kom hjem. Jeg visste at det var noe, men han sa ingenting.  Timene gikk, Utøya skytingen viste seg å ha sammenheng med bombeeksplosjonen og gjerningsmannen ble identifisert. Han var norsk! Enda et nytt sjokk, hvordan? hvorfor? Spørsmålene var for mange svarene for få. Muslimene i Norge trakk en lettelsen sukk, men det hjalp ikke på det vi følte, sorgen, sjokket over det ubegripelige brutale som hadde skjedd.

Fryktens mange ansikter

Mannen min fortalte senere at han hadde stått i kø bak en mann som lot sin frykt og fordommer få utløp. Mannen så ikke mannen min, han snakket til betjeningen: “Disse muslimene…hele pakket nå har det vel klikka for noen da” sa han før han snudde seg for å gå og så mannen min. Han forlot stedet uten et ord til. Den kvelden fikk jeg høre fra flere om ubehagligheter og trakassering. En journalistvenn fortalte om et tilfelle hvor noen ble slått, de ønsket ikke å stille opp i media. Det sender grøsninger gjennom hele meg. Jeg kan ikke la vær å tenke på hva som kunne ha skjedd hvis det antatte skjedde.

Også min familie

Vi har sørget og sørger fremdeles over de vi har mistet. Da jeg var innom blomsterhandelen igår, spurte damen i kassen om noen av våre hadde blitt berørt. Jeg klarte ikke å svare, var redd for at stemmen ville briste. De jeg kjenner har kommet seg unna med livet i god behold, men de berørte de som tapte livet føles likevel som min egen familie. Det hjalp å komme seg ned til Oslo domkirke, en liten flekk med lys og blomster hadde begynt å bli større. Det var vanskelig å tøyle følelsene da vi tente lys og la ned blomster, vi satte oss på en benk i kirken og ba for de døde, skadde og deres pårørende. Blikket mitt vandret og jeg så at de som var samlet i denne kirken, var hele det norske folket. Nordmenn i alle farger.

Foto: Blendmag.no

Utenfor hadde menneskene begynt å samle seg. De vandret langs gatene for å se sin sårede by. Det gjorde hjertet godt å se at ryddingprosessen rehabiliteringsprosessen allerde var i gang. Der innenfor sperrene ble det jobbet for å ta tilbake Oslo og foran sperrene stod våre menn bevæpnede med norske flagg på brystet.

Vi er alle norske

På facebook hadde alle mine venner byttet ut sin profil med det norske flagget og uttrykte sine følelser og sorg. Tvilen hadde gått over til sikkerhet. Min drøm om en felles identitet, et samlet folk ble tydeligere enn noen gang før. En venn (dang Trinh)skrev:

“En gal mann har fått meg til å føle meg 100% norsk og stolt for første gang i mitt liv. Innser at verdiene jeg har vokst opp med har formet meg mer enn jeg ante. Humanisme, demokrati, toleranse og fred. Det stikk motsatte av det Breivik representerer. Og la dette være en påminner for alle: Fanatisme og galskap har ingen hudfarge eller religion.”

En annen venn (Usman Chaudhry) uttrykte hva han følte slik:

Jeg spiser pakistansk mat og kler meg i pakistanske klær av og til. Og jeg blir selvfølgelig lei meg når jeg leser om Pakistan i nyhetene. Men bombeeksplosjonen og skytingen på Utøya var noe helt annet. Som om evolusjonens forsvarsmekanisme slo inn og et psykisk skjold omringet meg. Jeg ble forbannet. Oslo, byen jeg er født og oppvokst i, byen jeg går på skole i, byen jeg ofte befinner meg i, ble angrepet. Jeg ble lei meg, oppskaket og fortvilet som om en av mine nærmeste skulle ha omkommet. En person omkommet var en for mye. Så ble enda en person bekreftet omkommet. Dette var helt uvirkelig. Tårene var der. Tankene var uklare. Deretter fulgte skytingen på Utøya. Ungdommer ble vilt skutt på. Ungdommer som jeg ikke har kjennskap til, men fortsatt norske ungdommer. Uansett hudfarge, opphavsland og religion, det var norske ungdommer. Jeg følte det tett på. Jeg var også en ungdom en gang. En helt vanlig norsk ungdom. ”Hvem gjør dette mot mitt Norge”, tenkte jeg. Mitt Norge?

Ondskap eller ideologi

Jo mer vi får vite om gjerningsmannen jo vanskeligere er det å fatte ondskapen som har stått bak disse handlingene. En enkel manns galskap, påstår noen nå. Alt er usikkert men holdningene, ideologien til denne mannen er han nok ikke alene om. Høyreekstreme krefter har vokst seg store i deler av Europa. Det er grufullt å tenke på hva flere som ABB, kan gjøre.

Midt opp i det hele, gjør det noe med meg når jeg leser unnskyldningene for hva denne mannen har foretatt. I et blogginnlegg kokes hans handlinger ned til at regjeringen kan takke seg selv for det som har skjedd og i bunn og grunn er det muslimene som har skylda. Vi har gang på gang sett hatets makt. La oss kvele hatet. Mennesker, grupperinger, ideologier som ønsker splittelse svekker vår nasjon.  De sterke følelsene denne tragedien har satt i gang for dette landet og dets folk, viser hvilken styrke og samhold vi har.

Vår felles kamp

Jeg er stolt over å være norsk, tilhøre demokratiet Norge og ha ledere som evner å holde hodet kaldt samtidig som de legger sine varme armer rundt de som trenger det mest akkurat nå. Våre ledere skal vite at de har HELE det norske folket i ryggen. Norge er vårt hjem og kampen mot alle farer som truer dette hjemmet er vår felles kamp.

8 Comments

Filed under Uncategorized

Reisen til Amerika og integreringsoppskriften

I slutten av april reiste jeg til USA for tre uker. Det var ikke min første tur, men likevel den som skulle lære meg mest. Med “America’s multi-ethnic society and the role of the successor generation” som tema begynte IVLP-programmet i Washington DC.  Vi var en liten gruppe med representanter fra Europa, deriblant akademikere, antropologer, politikere, redaktører og professorer.

Washington

Arbeidere i kø under deperasjonstiden i USA. Roosvelt Memorial, Washington DC.

Mitt første møte med Washington by hadde jeg da jeg deltok i “The presidential summit on social entrepreneurship” ifjor. Den gang var det ikke tid til annet enn møter og en liten tur til Georgetown.

Denne gangen fikk jeg litt mer inngående kunnskap om grunnloven, amerikansk politikk, administrasjonsstruktur og fikk sett mye mer av byen.

Museene i denne byen er enorme. I likhet med noen av de kostbare historiske minnesmerkene. Franklin Delano Roosevelt memorial, er et slikt minnesmerke.

USAs 26 president Theodore Roosevelt

Befolkningens kjærlighet til denne presidenten kommer tydelig frem i den vakre parken som hedrer ham med skulpturer, kunst, fossefall og sitater. Mange av sitatene viktige refleksjoner som også gjelder i dag. Noen viktige påminnelser, ord hugget inn parkens mange steinvegger.

Washington Det Hvite Hus

Et annet bygg av stor betydning og interesse i Washington DC er  Det Hvite Hus. Også denne gangen stod det en aktivist på “demontstrantplassen”. Plakater og bilder talte sitt klare budskap mot krig og kjernefysisk våpen.

Det var ikke en sikkerhetsvakt å se, utenfor eller innenfor gjerdene. Den frodige grønne parken og kvitrende fuglene skapte en fredlig og harmonisk stemning. Nesten litt merkelig og ihvert fall ikke det man forestiller seg med tanke på den sikkerhetsmessig situasjonen i landet.

Det fascinerte meg at dette bygget som har huset verdens mektigeste menn gjennom tider i dag huser en svart president. Hvem ville egentlig tro det for ti femten år siden? Selv ikke amerikanerne trodde det var mulig.

At denne presidentens stjerne har dalt betydelig på grunn av de valgene han senere har tatt og motstanden har blitt mye tøffere er det ingen tvil om. Til tross alt dette er det likevel ingen som  kan ta fra ham den bragden det var å komme dit.

Demonstrasjonstelt utenfor Det Hvite Hus

OBL

Samme kveld som vi hadde besøkt byens mange attraksjoner, mottok vi det som ble en verdensnyhet i lynfart. President Obama kunne meddele at Osama Bin Laden var drept. Nyheten kom nærmest som et sjokk på befolkningen, reaksjonene var temperamentfulle, følelsesladde og sterke.

Snart var plassen utefor Det Hvite Hus fylt med store menneskemengder. De feiret og mintes sine venner og familiemedlemmer som ble drept i 9/11 angrepet.

I døgnene som fulgte preget drapet på OBL nyhetsbildet ikke bare i USA, men i hele verden. Spekulasjonene ble etterhvert så mange at det var rent slitsomt og holde tritt med det hele.

Cupcakejakt

Mens vi fortsatt var i byen benyttet jeg anledningen til å besøke Georgetown sammen med et par andre deltakere fra gruppen. Besøket til Georgetown hadde et bestemt formål, nemlig å få i seg herlige kaker fra”Georgetown Cupcakes”. Cupcakesbutikken kom jeg tilfeldigvis borti da jeg var i byen ifjor.

Jeg overdriver ikke når jeg skriver at det var noen av de beste kakene jeg noengang har smakt.  Lite visste jeg at ting hadde forandret seg siden sist. Den kjente

men tilgjenglige butikken hadde plutselig fått stjernestatus gjennom ny TV-serie. Da vi endelig kom frem etter å ha trålet gatene i over en time, oppdaget vi den enormt lange køen utenfor. TV-serien DC Cupcakes har gjort den tidligere så rolige cupcakebutikken til en attraksjon. Så slitne som vi var orket vi ikke å stå i køen, SUKK! Det ble med andre cupcakes på meg denne gangen.

New York

Den koreanske og kinesiske bydelen i Queens "Flushing" New York. 2011

Turen måtte gå videre “Big Apple”, New York ventet på oss. Jeg har besøkt byen tidligere, men denne gangen ble det noe mer enn bare turistattraksjoner. Vi besøkte Queens for å se den etnisk delte bosettingen. Vi var bla i Flushing som i hovdsak er en koreansk, kinesisk bydel. Også italienerne, grekerne, spanjolene, araberne og svarte amerikanere har sine egne områder i Queens.

Det var nærmest som å komme til Korea eller Kina. De snakket, enten kinesisk eller koreansk, plakatene, informasjonen, alt var på disse språkene. Egne banker, til og med hoteller, hypermoderne shoppingsentre, kirker, templer og moskeer. En forbløffende opplevelse for en brun nordmann som fort skjønte at verken Groruddalen, Grønland eller noe annet sted i Norge kunne sammenlignes helt med dette.

Vår amerikanske guide med røtter fra Irland kunne fortelle oss om sin oppvekst i dette området. Om den enorme forvandlingen fra å være et mer “hvitt” område til å bli en god blanding av mange ulike etnisiteter. Begrepet ” “white flight” kommer fra denne utviklingen. Noen av de menneskene jeg pratet med her, kunne fortelle at det til tross store forskjeller både innad i bydelene og utenfor fungerte helt greit. For meg virket det hele ganske uforståelig.

Supermarked i et nybygd koreansk shoppingsenter i Flushing.

Mellomstasjoner?

Bosettingsmønsteret ble hovedsaklig forklart med  økonomiske og sosiale årsaker, og ble av flere, forskere, sosialantropologer og migrasjoneksperter ansett som en “mellomstasjon” for alle nykommere. Disse stedene kan til en viss grad virke som et støtteapparat for nye immigranter. Noe som blir fundamentalt for mange fordi det rett og slett ikke finnes noen sikkerhetsnett for de som prøver å smed sin lykke i dette landet og ikke lykkes. Fallet er hardt og brutalt. Slike småsamfunn er billigere å bo i, viktige for nykommerne pga nettverk og ikke minst språk.  Bosettingmønsteren forandrer seg etterhvert som det kommer nye generasjoner til. Etterkommer med utdanning og god karriere flytter ofte ut til mindre segregerte områder.

Et gedigent tempel i en gate i Queens der, kirker, moskeer og synagoger stod side om side.

Arabisk gatekjøkkenmat - takeaway Flushing.

Den amerikanske drømmen

Frihetsgudinnen rakte høyt over oss i det vi gikk i land på Liberty Island. Historien bak, symbolikken, kunsten, teknikken, skulpturens opprinnelige ide fra Egypt, alt var fascinerende. For de millionene som gikk i land på naboøya Ellis Island  betydde frihetsgudinnen så mye mer enn et storslått kunstverk. Hun var tegnet på frihet, et nytt og bedre liv. En god del av menneskene som kom hit var religiøse minoriteter, forfulgt og undertrykket i sine egne land. Andre flyktet fra sult og generelt vanskelige kår.

Inne i det som var USAs første statlige migrasjonsstasjonen, kan jeg nesten kjenne de tunge skrittene og hjertebanken hos de mange som engang reiste hit. Gjennom disse salene og gangene hadde de gått slitne, sultne og ofte syke etter den lange reisen. Lykkelige men nervøse steg de opp trappene der inspektørene stod og overvåket og analyserte hver eneste en av dem.

Den samme salen i immigrasjonsbygget på Ellis Island, der immigrantene ble sluset igjennom en labyrint av undersøkelser

Immigrasjonssalen på Ellis Island.

Tegn til fysisk eller psykisk sykdom var nok til å plassere dem i en annen kø. Der man gikk grundigere til verks. Intervjuer, helsemessige og mentale prøver ble gjort. Mens en av museets guider forteller inngående om migrasjonsprosessen, ser jeg ned på det slitte røde gulvet. Gulvet som hadde ført de mange millionene nærmere sin drøm. De ble spurt om de var villige til å jobbe og forsørge seg selv. Unge kvinner eller kvinner i det hele tatt fikk problemer hvis de reiste alene. De måtte reise med en verge, bror, far eller en ektemann.

Reise i tid

Foto: Shabana Rehman "For konge og fedreland"

Fra min bok Tilbakeblikk - Da pakistanerne kom til Norge (Pax 2009)

Hit til Ellis Island kom de unge, gamle, familier og små barn. Bærende på sine eiendeler i kofferter og trekister. Å se noen av disse koffertene og kistene i inngangen, gjorde sterkt inntrykk på meg kanskje fordi de minte meg om mine egne foreldres reise til Norge. De hadde i likhet med alle disse menneskene reist med drømmen om å få et bedre liv. Koffertene minnet også om Shabana Rehmans brilliante stand-up show “For konge og fedreland”  også hun tar oss med her på en reise, hennes egen og foreldrenes reise. Etter å ha tatt en reise tilbake i tid på Ellis Island begynte jeg å forstå hvor den sterke nasjonale følelsen og den felles identiteten kom fra. Menneskene som kom hit var alle ulike, det som hadde forent dem drømmen om mulighetene land. I dag kommer det fortsatt mange mennesker til dette landet. De jobber hardt for å overleve i likhet med de første som kom til landet. En del lykkes andre ikke, men det virker likevel som det er rom for dem og at de føler seg som en del av dette landet.

Idaho, Boise

Boise, Idaho 2011

Fra myldrende byliv med en befolkning på 8,2 millioner reiste vi videre til en by i Idaho. Boise med sine knappe 200 000 innbyggere. Den enorme overgangen var nesten skremmende først. Gatene var nesten folketomme og ytterst få fargede amerikanere var å se i bybildet. Alt var så mye mindre sammenlignet med storbyen. Gruveindustrien, for sølv og bly, har vært viktig for Idaho.

Det mest kjente jordbruksproduktet er poteter, og Idaho står for en tredjedel av USAs potetproduksjon. På 1970-tallet har også IT-selskaper investert i Idaho. Som en god del andre deler av USA har også Idaho en voksende andel av spansktalende, hovedsaklig mexikanske innvandrere. Idag bor det omtrent 12 millioner “undocumented” ulovlige innvandrere i USA!!

Hvilke skjebner og problemer dette skaper fikk vi høre om gjennom grasrot organisajoners, myndighetenes og det meksikanske konsulatets arbeid. Ifølge loven får barn som fødes i USA automatisk statsborgerskap selvom foreldrene bor der ulovlig. Idag har den ulovlige innvandringen levd i USA i flere generasjoner.

En av de lokale organisasjonene fortalte om foreldre som blir arrestert og deportert rett fra arbeidsplassene sine uten å få mulighet til å gi beskjed til sine barn. Vi ble fortalt at foreldre i slike tilfeller igjen tar den risikoen det er å krysse grensen for å komme tilbake. Papirløse barn har i likhet med barn som har statborgerskap lov til å gå på skole. Den store sperren dukker imidlertid opp for de papirløse når man ønsker å ta høyere utdanning.

“Drop out” tallet for elever med denne bakgrunnen er enorm særlig blant gutter. Store deler av den papirløse befolkningen i Idaho og Boise jobber i jordbruksnæringen og skulle denne billige arbeidskraften forsvinne,

ville denne næringen fått store problemer. De spansktalende innvandrerne jeg møtte la ikke skjul på skuffelsen over Obamas manglende handlekraft og uoppfylte løfter som  innfrielse av “Dream act”.

Reformløftet fikk svært mange spansktalende amerikanerne til å stemme på Obama. Etter å ha kommet til makta har han isteden doblet deportasjonene. Reformen Dreamt Act ville  gjøre en rekke papirløse ungdommer  som har tatt utdanning eller gått inn i militæret, til amerikanske statsborgere. Disse  ungdommene, ulovlig brakt inn i landet av sine foreldre, kaller seg Dreamers.

Den voksende papirløse innvandringen har de siste årene skapt politiske spenninger og høyt tempratur mellom Republikanerne og Demokratene. Befolkningen ønsker i voksende grad en innstramming i landet innvandringspolitikk. Det var mange ting å ta innover seg i “mulighetenes land” og turen var fortsatt ikke over.

På programmet i Boise stod også et møte med noen speidergutter. Jeg hadde ikke de store forventninger, men kjørte avgårde til et utkantsområde hvor speiderklubben lå midt i et boligkompleks. Spente og smånervøse tok guttene i mot oss, alle iført uniformer og bånd som var prydet med utallige speidermerker.

- Se på alle disse merkene, denne gutten er flink, forteller Arington.

Før de startet sitt regelmessige møte snudde de alle seg mot det amerikanske flagget og jeg forstod umiddelbart at jeg nå for første gang ville få oppleve det amerikanske “troskapsløftet” The pledge of allegiance. Jeg fisket opp mobilen og begynte raskt  å filme, jo mer jeg fikk vite om denne speiderklubben jo mer interessant ble dette besøket. .

Scoutmaster Far Arrington med sin "Troop 700"

Hadde det vært nok batteri på mobilen ville jeg ha filmet hele møtet, men slik ble det ikke. Vi fikk anledning til å stille guttene noen spørsmål og lurte blant annet på hva de likte ved å bo i USA.

“Freedom!” kom det nesten kontant fra flere en av guttene. “Yes,freedom of religion” sa en annen. “We can practice our faith”.

De hadde alle en relativt kort botid i USA, men så ut til å beherske språket. På spørsmål om hva de ønsket å bli, fikk vi mange ulike svar alt fra, lege, mekaniker, ingeniør, bedriftseier til å verve seg til det amerikanske forsvaret og marinen. Akkurat det siste overrasket meg. Guttene hadde bodd i landet mellom fem og seks år og hadde allerede en sterkere tilknytning enn det mange med minoritetsbakgrunn har her i Norge.

Speideguttene gjorde sterkt inntrykk på meg. Det gjorde også klubblederen som på frivillig basis drev denne klubben. ” I want to make them good citizens”, forklarte han. “They are such good boys. They can do anything with their lives and become whatever they want”. Entusiasmen hans fylte rommet og jeg kunne se  hva hans postitive oppbacking hadde betydd for disse guttene.

Boise hadde visst flere overraskelser på lager. Neste dag på vei til et annet møte kjørte vi forbi en bosnisk moske. Vi fikk vite at Boise hadde tatt i mot et større antall av bosniere. Sjåføren ga oss tid til å ta en nærmere titt, men moskeen så ut til å være stengt. En mann som viste seg å være imamen på moskeen var på vei til sin bil da han så oss og snudde. Han fortalte at han var på vei til en begravelse og måtte gå, men åpnet moskeen for oss og ba en kvinne vise oss rundt i lokalet. “Her ber vi sammen. Menn foran og kvinner bak”, fortalte kvinnen og viste oss vennlig rundt. Sammen? Ulikt den praksisen man har i mange moskeer i Oslo, kanskje noe kun bosniske muslimer praktiserte tenkte jeg.

Salt Lake City

Fra Idaho gikk turen videre til Texas Dallas i sør, men for å komme dit måtte vi mellomlande i Salt Lake City. På grunn av storm og regnvær i texas ble vårt fly kansellert slik at vi måtte bli i Salt Lake City. For å utnytte denne tiden reiste vi inn til byen med gratis transport ” Temple shuttle” som tok oss med til mormonenes hellige templer.

Temple Square Salt Lake City 2011.

Temple Square, Salt Lake City 2011.

Vi fikk en guidet tur og jeg lærte masse om en trosretning jeg på forhånd visste svært lite om. Det eneste møtene jeg hadde hatt,var når misjoneringsfolka kom på døra eller delte ut noen fargerike brosjyrer som jeg aldri fikk lest.

Da vi kom frem stod to unge jenter og ventet på oss de skulle guide oss rundt. Templene som egentlig lignet kirker innvendig, manglet korset og var ikke utsmykket slik kirker ofte er.

Orglene var enorme og akustikken helt fantastisk. Vi ble fortalt at mormoner som var og fortsatt er en minoritet ble tidligere forfulgt og trakassert før de endelig flyttet til Salt Lake City der de bygde sine templer og skapte sitt eget samfunn..

Kaffetørsten ble slukket med en god kopp med kakao, Salt Lake City 2011.

Etter å ha sett og observert sa vi adjø til guidene og prøvde å finne en cafe. Kaffetørste som vi alle var, spurte vi om en kopp med kaffe og fikk til svar at de ikke solgte kaffe, bare kakao. Forklaringen fant vi ut, lå i koffeinen som er vanedannende akkurat slik alkohol er. Jeg la merke til at kvinnene gikk i lange skjørt og skjoler og at gatene var usedvanlig rene.

Det som gjorde mest inntrykk var kanskje størrlsen på salen i konferansebygningen som tilhører tempelområdet. Det var som å komme inn i en av Star Wars filmene. Denne salen rommer opptil 25000 mennesker.

Temple Square, Salt Lake City The conference centre.


The Church Of Jesus Christ Of Latter Day Saints Assembley Hall, Salt Lake City. Verdens største innendørs auditorium.


…….

Texas

Etter en natt i byen reiste vi videre til Texas der vi besøkte blant annet en muslimsk barneskole. Visste ikke helt hva jeg skulle forvente av dette besøket, men merket at jeg ble overrasket over fargene, tegningene og alle bildene av barna som gikk på denne skolen. Det så ut til å være en hvilken som helst annen skole, den eneste forskjellen jeg kunne se var hodeplagget på jentene.

Det virket som en etablert skole som var vant til å ta i mot besøk. Grunnen til at bildene overrasket meg var min erfaring her i Norge på en lignende institusjon for barn der de nakne veggene formidlet at det å tegne mennesker, ha bilder og figurer osv ble ansett som uislamsk. På den amerikanske skolen ble det tydeligvis tolket annerledes.

Et møte med en storavis i Texas stod for tur senere. Vi ble møtt av journalister som jobbet med minoritetsrelaterte saker og en avdelingsredaktør som selv hadde mexikanske eller latinamerikanske røtter langt tilbake, men hele tiden kalte seg selv amerikaner. På spørsmål om de hadde noen journalister med minoritetsbakgrunn pekte hun mot en yngre hvit mann som så forvirret tilbake på henne: He is the only immigrant here, svarte hun.

Jeg la merke til at journalisten ble irritert men sa ikke noe, inntil hun på nytt gjorde et poeng av at han var den eneste med en minoritetsbakgrunn. ” I am not an immigrant, I dont feel like one. I have lived here for a long while and its not like I have migrated from far away. I am from Canada.” utbrøt han og klarte ikke helt å legge skjul på irritasjonen sin.

Hele situasjonen illustrerte for meg hva amerikaniseringen egentlig innebærer. For enkelte er det fortsatt er graderingssystem over hvem som er mer eller mindre amerikanske. Slik har det vært fra de aller første immigrantene kom til USA. Skandinavere og bla irer stod ikke så høyt på denne lista.

En samtale med en femtegenerasjons Texasboer med meksikanske røtter viste en annen side av identitetsspørsmålet. Hun var frustrert og opprørt over meksikanere som hadde bodd i USA i mange generasjoner,men likevel ikke anså seg selv som amerikanere og tviholdt på meksikansk kultur, skikker og språk. Hennes frustrasjon lignet litt på den jeg har opplevd her hjemme. Heller ikke denne problemstillingen var ukjent her.  På lista over opplevelser som vil bety noe kommer også Interfaith Peace Chapel. En kapell for alle uansett trosretning. Et vakkert bygg side om side med Kvinnenettverket,Peacemakers incorporated.

Tidligere leder av dette nettverket Nia MacKay med indonesisk bakgrunn viste oss rundt og fortalte om sin muslimske bakgrunn. Hun fortalte om sjokket hun fikk da hun dro til en av moskeene i Texas for å be. “They told me to use another door!”, forklarer hun.  “I said why? They told me there was another entrance for women. “I said WHY? Where in the Quran does it say that women can not pray in same room as men”. Nia var vant til en annen praksis fra hjemlandet Indonesia hvor kvinner og menn ber sammen

Nia MacKay, Peacemakers Incorporated Texas.

Hun jobber for økt toleranse og forståelse og innrømmer at det ikke alltid er lett å bære hodeplagget. Hun fortalte om en episode der en amerikansk dame på en cafe ga henne en lapp med påskriften: Dere med disse tørklene på hodet forsvinn fra landet vårt”. Doktogradsutdannede Nia fulgte etter damen og ba henne om en forklaring på lappen. Kvinnen fikk hasteverk og forsvant, men Nia husker det godt. Nia er den eneste av sin søstre som bærer plagget. Hun sier det er hennes valg. Nia er gift med en konvertert amerikaner.

…….

Los Angeles

17. mai 2011 i Texas

Det var rart å forlate Texas grytidlig 17. mai. Jeg kjente at jeg lengtet hjem nå, kanskje spesielt fordi jeg var så langt borte fra familie på denne feiringsdagen. Det var varmt, men jeg pakket opp genseren med det norske flagget og gikk med det stort sett resten av dagen. Noe komisk ble det da jeg kombinerte dette med en ekte texashatt. Tre uker var veis ende og Los Angeles ble siste stopp før vi igjen skulle vende til Norge. Her fikk jeg opplevd den mye omtalte “Walk of fame” Hollywood “skiltet” Sunset blvd og alt som hørte til bla Santa Monica beach.

Studentorganisasjonen, IDEAS i UCLA, 2011

Man kan lett la seg rive med av all glamouren, stjernene og de vakre strendene, men også her fikk vi lære om de store utfordringene,  klasseforskjellene og sosiale problemene. Områder av byen med skoler son sliter med raserelatert vold og hardbarkede gjenger. Hatkriminaliteten er et problem og størst mot homofile, lesbiske og de siste årene økt mot jødene.

Vi ble fortalt at hatkriminaliteten mot muslimer økte med nesten 200 prosent etter 11. september men sank raskt deretter. Vi besøkte også Universitetet UCLA og fikk møte de “udokumenterte” jentene bak organisasjonen “Ideas“. Disse var studenter, de fleste født og oppvokst i landet, men som kjempet for å få sine rettigheter å gjennomføre sin utdanning.

Deres historier og kamp for å få i gjennom Dream Act var ikke bare modig men talte også om deres sterke vilje og motivasjon. De så på USA som sitt eneste hjemland og følte seg usynliggjort.

LA Youth, magasinet for og av unge med støtte fra LA-Times.

Med bakgrunn i drift av det første ungdomsbladet laget av og for innvandrerungdom, og seneret nettmagasinet Blend.mag (tidligere X-plosiv) var det utrolig spennende å møte redaktøren for lignende konsept, LA-Youth. Bladet som berører aktuelle problemstillinger og inneholder annen ungdomsstoff, utgis fra topp moderne lokaler med fem helttidsansatte og et stort nettverk av frivillige studenter og elever. Driften sikres hovedsaklig av storavisen LA-Times og andre store private aktører i næringslivet. Jeg erfarte gjennomgående at private komersielle aktører tok mye større samfunnsansvar enn det vi er vant med her i Norge og kanskje også i Europa. Dette kan ha flere forklaringer, bla mangel på et statlig tilskuddsystem eller tilrettelagte midler for frivillig arbeid. Her hjemme har jeg opplevd at aktørenes støtte og ansvar uteblir fordi de antar at andre offentlige tilskuddsordninger skal ta seg av slike virksomheter. Resultatet er desverre at de som forsøker å utgi noe med kvalitet og innhold ikke klarer å overleve, fordi nåløyet for å få noe som helst produksjonsstøtte er altfor trangt.

Integreringsoppskriften

Tre uker er lenge men likevel ikke lenge nok til å komme helt innpå og forstå seg på alt i dette kontrastfylte landet.

Å være en del av den europeiske gruppen ga meg bedre kjennskap til situasjonen i de respektive landene gruppemedlemmene representerte.  Noe som igjen ga hver og en av oss et bredere perspektiv. Det skandinaviske, europeiske perspektivet så ut til å interessere alle vi møtte uansett om det var på organisasjon, universitet eller statsnivå. Jeg ble faktisk forundret over denne interessen og ble overrasket da offentlige myndigheter som jobber med immigrasjon og mangfold uttrykte at de ville lære av Europa. Kanskje særlig ble dette uttrykt av de som jobbet med flyktninger og asylsøkere. De uttrykte sin misnøye med de eksisterende tiltakene, eller kanskje mangel på sådanne.

Mer enn 800 000 nordmenn forlot Norge for å reise til USA mellom 1825-1925.

Etter å ha sett og opplevd landet fra flere sider og kommet tettere innpå landets historie, har det dukket opp en rekke nye spørsmål. Vi var ikke i nærheten av å diskutere urbefolkningen, “native americans”. Hva slags forhold lever de under egentlig? De svartes historie i USA, er et annet kapittel jeg kunne ønske å lære meg mer om. Det samme gjelder den norske innvandringen til USA, bosettingsmønster, levekår og utvikling. Her er det nok å ta av og utrolig mye å se og lære av. Det er riktig at arbeid er den eneste inngangen og overlevelsesmekanismen i dette samfunnet. Mulighetene er der for alle og suksehistoriene mange og godt synlige. Den amerikanske drømmen fortsetter å leve. USA har alt, høye snødekkede fjell, fortryllende natur, strender, ørken you name it, they have it.

Åpen og samlende identitet

Uten for FNs hovedkontorer

Men den ultimate integreringsoppskriften tror jeg nok ikke landet besitter. Der mangfoldet og ulikhetene styrker, der bidrar de også til utfordringer. Klasseforskjellene de sosiale problemene, til tross er det likevel noe USA helt klart har og det er en åpen og samlende identitetsforståelse. Denne sterke identiteten, forente fellesskapen for frihet er det som holder de 50 statene sammen i tykt og tynt.

Der noen fortsatt liker å gradere og ekskludere, der står fortsatt allmennforståelsen sterk på hvem som kan anse seg som en del av dette samfunnet. Det triste med denne solide identiteten, den store makten er mangel på gangsynet  i landets utenrikspolitikk. Det er ikke til å komme bort i fra at USA over tid har på denne måten skaffet seg flere fiender enn venner.

American Familiy Immirgantion Centre, Ellis Island

Det er likevel rart hvor lett det er å relatere seg til Amerikanere, for hvem er de egentlig? Svaret er mennesker fra Europa og faktisk hele verden. Deres historie minner oss om våre foreldre, forfedre, venner og familie som en eller annen gang har flytte fra et land til et annet og møtt tøffe villkår. Det er kanskje det som fascinerer oss med dette landet. Mangfoldet, mulighetene, historien, stjernene, filmene, musikken. I så måte er det kanskje en liten amerikaner i oss alle.

1 Comment

Filed under Uncategorized

De ufortalte historiene

Som et resultat av innvandringen over lang tid, har vi i dag mennesker med bakgrunn fra mer enn 200 ulike nasjonaliteter i Norge. De fleste som kom hadde en drøm om et bedre liv. Men her stopper likhetene. Noen har forlatt hjemlandet for å søke jobb, lykke, utdanning eller kjærlighet. I senere år har det kommet stadig flere som har blitt drevet på flukt av krig, politisk uro, fattigdom, nød og undertrykkelse. Historiene deres er like forskjellige som det de er selv, og mange av dem inkluderer barn.

Etter utgivelsen av min bok «Tilbakeblikk: Da pakistanerne kom til Norge» har jeg hatt skriveverksted for nærmere tusen elever. Noen av historiene jeg har fått høre, vil jeg aldri glemme: En niendeklassing fortalte lavmælt om flukten fra Irak. Hun var spedbarn og broren bare noen få år eldre da foreldrene måtte dope dem ned med sovemedisin. Familien gjemte seg deretter i en lastebil og ble smuglet ut i gjennom flere land. Andre barn berettet om slektninger og venner som ble drept. Foreldre og besteforeldre som hadde flyktet i overfylte båter i håp om å bli oppdaget og plukket opp. En gutt berettet om det å bli forlatt utenfor et barnehjem før han ble adoptert og fikk familie i Norge. Om det å bli tvunget til å forlate alt og alle man er glad i fordi en tilhører feil religion. En annen fortalte om å komme til Norge og bo i nærheten av skogen, når det eneste man forbinder med skog er farlige dyr som løver, tigre og slanger. Om det å måtte passe på en yngre bror alene, fordi moren reiste sin vei.
Minst like viktige er tilflytternes etterkommere. De som er født i Norge, men ofte har vokst opp i skjæringspunktet mellom to svært ulike kulturer. Ønskene og drømmene er kanskje de samme, men utfordringene de møter er ikke alltid de samme.

Det finnes mange flere slike historier å fortelle. Det triste er at det sannsynligvis er lenge til vi finner dem i norsk barne- og ungdomslitteratur. I svært liten grad innlemmes deres virkelighet der. Det er et stort tap. Barne- og ungdomslitteratur er en viktig identitetsskaper – om man kan relatere til det man leser. I så måte var boka «Pakkis» av norsk-pakistaneren Khalid Hussein en viktig bok. 26 år etter har det kommet noen flere til, men gapet er likevel stort.
Skal norsk litteratur gjenspeile dagens Norge, må det mer enn gode intensjoner til. Vi har pratet lenge nok om manglende mangfold i norsk litteratur. De gode pennene, viktige stemmene vil ikke dukke opp av seg selv. De må rekrutteres og utdannes.
Norsk Barnebokinstitutt har de siste årene tatt den økende skjevheten på alvor. I 2009 var vi to studenter med minoritetsbakgrunn som gjennomførte deres forfatterutdanning. Kullet som startet i fjor har igjen et par studenter med minoritetsbakgrunn, men det er fortsatt for få. Utdanningen legger vekt på å utvikle studentenes særpreg med sikte på å gjøre dem til gode forfattere og formidlere, ikke ved å skape talent, men hjelpe det fram. Forhåpentligvis vil dette bidra til formidling av de ufortalte historiene.

Mahmona Khan,
forfatter

(Publisert i Klassekampen 8.april 2011)

Leave a comment

Filed under Uncategorized

Groruddalen reloaded

Den siste uken har Groruddalen stått i fokus, denne gangen med sterkere og enda tyngere fokus på segrergeringens konsekvenser i dalen jeg selv har vokst opp i. “Taperstempelet” er ikke noe nytt for dalen og den økende konsentrasjonen av mennesker med minoritetsbakgrun heller ingen sjokkerende nyhet. Viten om utflyttingen har vi også hatt over lang tid, men nå løftes problemet av viktige grunner til et enda høyere nivå.

Reell problem

Problemet er at man igjen bare rører i overflaten og ikke klarer å se årsakene bak denne konsentrasjonen av mennesker som helt klart kan virke negativt, ikke bare på “hvite” familier og barn, men også barn med minoritetsbakgrunn. Hvordan integrerer man et barn eller en familie med minoritetsbakgrunn når 80-90 prosent av elevene, vennene eller bosettingen rundt har en minobakgrunn? Dette er et reelt problem, som ikke bare påvirker språket og læringen for de “hvite” barna men også barn med minobakgrunn. Dette er grunnen til at stadig flere med minoritetsbakgrunn flytter ut til områder med en jevnere sammensetting av mennesker. Det avgjørende momentet i dette valget er faktisk familien økonomi og om de har råd til å flytte.

Klasseskiller

Tro det eller ei vil også svært mange foreldre med minoritetsbakgrunn gi sine barn de beste mulighetene for fremtiden. Veldig mange familier med minoritetsbakgrunn har fortsatt èn forsørger. Hva gjør vi for å få “innvandrerkvinnene” ut i arbeid? På lang sikt mener jeg kvinnenes deltakelse i arbeidslivet vil være det viktigeste integreringsmiddelet. Ikke bare lærer de seg språket på denne måten, de får et nettverk, kjennskap til samfunnets normer og regler og blir økonomisk selvstendig. Kvinnens inntekt vil bidra  til å styrke familiens økonomi og gi en reell valgmulighet til å bo etter sine egne ønsker. Hvorfor ikke legge opp til ordninger som motiverer og aktiviserer fremfor ordninger som kontantstøtten mm som gjør det motsatte?

Migrasjon og mennesker

Andre med minoritetsbakgrunn ofte med kortere botid søker trygghet og tilhørighet og vil bo og leve sammen med mennesker med samme bakgrunn. Det er neppe sunt for integreringen og en  fremtid med bedre sameksistens og deltakelse, men igjen kjennetegner det enkelte mennesker som flytter til et nytt land. Et mønster som er å se i all migrasjon også når vi selv migrerte fra Norge til USA. Med tiden og mange generasjoner har ting forandret seg. Det håper jeg og tror jeg at det også vil gjøre i Norge såfremt vi ikke lukker øynene for utfordringer som det segrergering byr på over tid.  Vi ser hva det har resultert i andre steder i Europa der man har latt “ghettoene” vokse.

Taperstempelet

Hver gang vi tar frem det svarte malingspannet og maler dystre bilder, glemmer vi menneskene som har sin identitet og stolthet knyttet til stedet. Istedenfor å dytte utviklingen opp på rett spor, tar vi motet og stoltheten fra de mange som faktisk lever der og er glad i denne dalen som er så mye mye mer enn de problemene vi hører om.

 Groruddalsatsingen har vært et av de viktigste tiltakene for å gjenreise tilliten og skape et bedre miljø på flere plan. Det har ikke  løst segregeringsproblemet, men gitt groruddølingene et viktig løft. Jeg er selv oppvokst på Romsås i tjukkeste Groruddalen og er umåtelig stolt av bakgrunnen min. Slik vil det alltid være.

Videre?

Jeg ser problemen segregeringen skaper og forstår også utflyttingen uavhengig av hvilken etnisk bakgrunn man har. Det som opprører meg er at man hele tiden har visst om den økende konsentrasjonen og  noen av de uheldige konsekvensene dette har bidratt til UTEN at noe konkret har skjedd for å få en jevnere bosetting.

Vi som er glad i Groruddalen og ikke kjenner oss igjen i den ensidige fokuseringen, vil snart høre om de konkrete løsningene. Ja, kanskje til og med om en ting eller to om alt det som faktisk fungerer godt.

1 Comment

Filed under Uncategorized