Livet vil aldri mer bli som før for noen av dem

lesere

Det er lett å smile overbærende av en forfatter som bruker den overdrevent perfekte amerikanske frøkna som inspirasjonskilde. Men det overbærende smilet er lettvint, og det glemmes at lenge var Nancy Drew et feministisk ikon for unge amerikanske kvinner.

Av Dag Larsen, Utdanningsleder ved Norsk barnebokinstitutt.

(Foredraget er publisert med tillatelse og ble holdt på Det flerspråklige biblioteks seminar «Skam deg! Flerkulturelt møte om skam, identitet og tilhørighet, 3. mai 2017.)

Skam er ikke noe nytt i barne- og ungdomslitteraturen. Det er like sentralt som identitet, tilhørighet, reise, vennskap, kjønn og kjærlighet. Og spenning.

Derfor skal dette heller ikke handle om all barne- og ungdomslitteratur der skam er tema. I stedet skal jeg ta for meg en lesning, min egen lesning, av ett verk der dette tas opp på en måte som er både tradisjonell og annerledes. Skal en dømme ut fra hva en viss tv-serie har fått ut av emnet, kan det knapt finnes et mer populært tema.

Og i parentes bemerket: Det originale er at Skamserien så helt ut er samtidig, at den forteller på en ny måte og bruker en iscenesatt nåtidig fortellingslinje og muligheter for meddiktning og fan fiction. Noen spår at denne serien kommer til å endre hvordan ungdomslitteratur skrives for framtida, og det er en spådom som er både interessant og kanskje mulig, og som det skal bli spennende å følge, og fordi det er en spådom skal den ikke ettergås nærmere her. Derfor skal jeg heller ikke dvele ved denne serien, men heller peke på en bok som fikk en interessant markedsposisjon.

dag larsenDet bør være velkjent at avstanden mellom forfatter og leser i barne- og ungdomslitteraturen har ført til at bibliotekene er det stedet der barn og ungdom best kan velge litteraturen selv. I bokhandel blir de ofte valgt for, og i barnehage og skole blir det de skal lese så å si alltid valgt av voksne. En sak er at avstanden mellom forfatter og leser i barne- og ungdomslitteraturen er stor i seg selv, det er tross alt en voksen som skriver for og til barn eller ungdom. En annen sak er at den blir enda større når det er voksne som står for så mange valg av hva særlig barn skal få lov til å lese. Eller: Det er alltid en gjemt voksen i barne- og ungdomslitteraturen.

For mange ungdommer som ikke er svært godt vant til det, er bokhandelen ikke et sted de oppsøker. Derfor er det ikke egentlig bokhandlene som er barne- og ungdomslitteraturens viktigste markedsplass. Det er bibliotekene. Jeg har hørt reaksjoner på begrepet «markedsplass» når det gjelder bibliotekene. Og jeg forstår det om vi ser det fra bibliotekarenes side. Men om vi ser det fra forfatternes side, er det nettopp markedsplass bibliotekene er. Deres kontrakter henger ikke bare på bokladeprisen, men også på innkjøp til bibliotekene. Deres bøker har en mye lenger levetid i bibliotekene enn i bokhandlene. Deres muligheter til å nå ut til sine lesere er størst på samfunnets fellesarenaer, i bibliotekene og skolene. Bibliotekene er helt avgjørende for forfatterne.

Det var nok avstanden og fellesareaen som gjorde at Mahmona Khans debutbok Skitten snø for seks år siden, ble en hit på bibliotekene, særlig her i Oslo. I bokhandel gjorde den det ikke så godt. Men der hvor ungdom kunne velge den fritt selv, ble den svært populær. Hvorfor det?

298620_10150432646290935_1583403461_n

Skitten snø utgitt i 2011

Skitten snø er første bok i en serie om fire jenter; Sumera, Ambar, Anila og Charlotte, alle fra Oslo, som etter tur og i tre bøker havner i ungdomslitteraturens mantra: Deep shit. Oppfølgerne heter Fra Oslo til Lahore (2013) og Når du minst venter det (2015) Jeg skal vise en liten smakebit av hva problematikken Khan tar opp handler om, eller rettere sagt hvem det handler om. Smakebiten er hentet fra traileren til Når du minst venter det som hun produserte for egne midler. Og bare for å ha det nevnt: Der fikk forlaget hennes mye gratisreklame, gitt.

Det handler om frykt og jenter som er utsatt. Og identitet/tilhørighet, kjønn, kjærlighet, reise, vennskap. Og skam. Og det er selvfølgelig snakk om spenningsfortellinger. Om action. Om temmelig rosa ungpikedrømmer og ungpikedrømmer som knuses. Khan har erfaring som markant samfunnsdebattant og journalist, og til Dagsavisen sa hun ved lanseringa av den tredje boka om jentene: «Da jeg vokste opp, var jeg fascinert av Frøken Detektiv. Det er sjangeren jeg følger. I den ligger det en del forventninger. Det må ligge et mysterium i bunnen, et som kan løses».

Det er lett å smile overbærende av en forfatter som bruker den overdrevent perfekte amerikanske frøkna som inspirasjonskilde. Men det overbærende smilet er lettvint, og det glemmes at lenge var Nancy Drew et feministisk ikon for unge amerikanske kvinner. Det er lett å forstå hvorfor: Hun var en kvinne som løste forbrytelser og hun var selvstendig. Hun fikk det jo til! Det verken var eller er selvsagt over alt. Og neppe i miljøer og land der kvinners rettigheter er en ny og tvilsom oppfinnelse.

Kombinasjonen av spenning, action og fire unge kvinner som havner i vanskelige livssituasjoner og som utfordrer unge menn og konservative foreldre, noen foreldre i åpenlys utakt med sentrale verdier i norsk samtid, vel, det kan i alle fall ligge an til å bli noe ungdom på folkebibliotekene vil lese. Og kanskje særlig ungdom som har samme bakgrunn som de fire jentene.

I Skitten snø havner Sumera i store vansker. Hun er begeistret for Jamal og han tilbyr seg å kjøre henne hjem etter kveldsjobben. Men først må han innom sin egen leilighet og hente noe. Hun får en flaske Pepsi. Han vil ikke at hun skal bli sittende aleine igjen i bilen, tenk for en skam om noen så henne. Så hun blir med ham opp. Der virker også middelet han har hatt i brusen han ga henne og når hun våkner, ligger hun «naken på den kalde og svette sofaen; kroppen var som lammet av smertene. Det stakk og brant mellom bena og i brystet. Hun bet tennene sammen og strøk seg over brystet. Da hun dro til seg hånden, var den dekket av blod.» Etter voldtekten truer Jamal med å skyte henne og at han vil utslette hele slekten hennes om hun går til politiet. Han sender henne bilder av overgrepet. Men Charlotte fanger opp Sumera og skjønner hva som har skjedd. Hun er selv blitt utsatt for det samme av Jamal. De to venninnene Ambar og Anila blir også med i et forsøk på å bygge opp Sumera, som må skjule overgrepet for familien sin.

Hun vet hva som kan skje:

«Jeg er sikker på at Jamal har flere bilder av meg. Går vi til politiet, kommer han garantert til å sørge for at bildene havner hos familien min. Skjer det, er mitt liv over. Hele familien min blir ødelagt.» trailer

Tilsynelatende er dette en fortelling om fire jenter, hvorav en, Sumera, er hovedperson. De hjelper hverandre så godt de kan, men må legge lokk på det store problemet, at to av dem er blitt utsatt for grov mishandling og voldtekt av en de vet hvem er. Spenningskurven i fortellingen er knyttet til hvordan de takler situasjonen. Charlotte har kontakter i et kriminelt miljø. De vet om Jamal. For et større beløp vil de ta seg av ham. «Nå skal Jamal få smake sin egen medisin,» sier Charlotte. Slutten er overraskende, jentene kommer skyldfrie fra det. Jamal derimot, kommer ikke levende fra det.

Men spenningsfortellingens tradisjonelle ingredienser om vennskap, redsel, hat, vold og hevn er alltid et lag over noe mer. Eller: Det bør være et lag over noe mer, hvis ikke er det en dårlig fortelling. I Skitten snø finner vi hovedsaken så å si under denne overflaten. Sumera og Charlotte er redde for to ting: Jamals trusler og de er redde for skammen de selv er blitt påført. Skammen er i seg selv skremmende, for selv om det ikke er de som har begått overgrepene, nager det dem at de kanskje kunne unngått det hele, og at de ikke har unngått det, får dem til å skamme seg. Boka handler derfor om to slags skam: Den individuelle og den kollektive. Charlotte utsettes for den individuelle. Hennes skam er at hun blir utsatt for voldtekten. I tillegg er hun redd for at det kan bli satt ut rykter. Det vil bare gjøre den individuelle skammen større.

Sumera er offer for den individuelle skammen, den mulige skammen om det blir satt ut rykter, men hun er særlig utsatt for den kollektive skammen som kan komme til å ramme hele familien hennes. Jeg leser dette som en hovedintensjon i boka til Khan, at i miljøet til Sumera og Sumeras familie, er voldtekt en skam som særlig blir påført offeret, og at det skal ties om, nettopp av hensyn til jentas og familiens ære. Dermed står det andre overgrepet, hevnen mot Jamal, igjen som eneste mulighet. Jeg leser altså et harmdirrende budskap i denne fortellingen: At det er snakk om to overgrep: Voldtekten og vanen. Voldtekten og skikk og bruk som rammer ungdom med innvandrerforeldre, kan i denne fortellingen ødelegge ikke bare Sumeras liv men også hele familien hennes. Alternativet som dermed vokser fram, er en hevn som bryter med lover, rettsfølelse og sivilisert straff, og som i alle tilfeller skal forties. Slik blir skammen tredoblet for offeret.

Ved å vektlegge den kollektive skammen gjør Skitten snø noe annet enn de fleste andre ungdomsbøker der den individuelle skammen er hovedsak. Den løfter skammen inn i en samfunnskontekst. Indirekte spør fortellingen hvordan vi bør handle når det snakkes om skam og hvem som skal og ikke skal bli sittende med den. Det eneste som kan bære Sumera og Charlotte over skammen, er vennskapet deres og vennskapet med Ambar og Anila. Slik lukkes også skammen inne i et rom der ingen andre slipper inn, men der jentene har sjanse til å komme seg videre med sin individuelle skam. Den individuelle er hard å bære, men den kollektive, ville åpne rommet for alltid og det ville altså ikke vært til å bære.

Så å si all barne- og ungdomslitteratur presenterer ikke så mye nytt om selve hovedtemaet skam, tvert om dreier det meste seg om å belyse den individuelle skammen. Skam er derfor ikke noe originalt som tema. Hvis det kommer noe nytt, er det som regel knyttet hvordan temaet behandles og hva temaet tar opp. Men av og til kommer unntak som graver dypere. Og fordi det i tilfellet Skitten snø er utlagt som spennings- og actionfortelling, med de fleste av denne sjangerens virkemidler, kan også hovedsaken framstå som dekket av et litterært snølag. Det er der Mahmona Khan insisterer: Hun er fortrolig med spenningssjangeren og vil bruke den for å nå flest mulig unge lesere. Uten spenningssjangeren ville den neppe nådd fram så godt som den har.

Kravet om originalitet i litteraturen er en fetisj, sa Pablo Neruda. Det handler om fingeravtrykket i teksten, den personlige stilen er viktigere. I barne- og ungdomslitteraturen er Nerudas utsagn høyst virksomt, tematisk er det meste mer eller mindre godt drøvtygd, og jeg synes ikke det er noe galt med det. Derfor sjenerer ikke for eksempel Romeo og Julie-allusjonene i Skam-serien. Derfor synes jeg heller ikke Nancy Drew-heltinnen sjenerer i de tre bøkene til Khan. Det nye og nesten originale er hvordan disse referansene og allusjonene framstilles og hvordan de brukes. Resten er mest et speil av andre verk som handler om det samme. Orhan Pamuk forteller i sin bok Andre farger i kapittelet Sirins forbauselse om en sultan som kunngjorde at det skulle avholdes en bildekonkurranse.

«Og det gikk ikke lang tid før kinesiske malere og malere fra landene i vest begynte å utfordre hverandre: «Vi maler det fineste bildet.» «Nei, det er det vi som gjør.» Etter å ha tenkt litt bestemte sultanen …, seg for å prøve ut disse malerne som var kommet dit. Han ga malerne hver deres vegg i to rom overfor hverandre, slik at han kunne sammenligne bildene med hverandre. Mellom de to veggene var det en gardin. Sultanen trakk den for, og malerne begynte arbeidet uten å kunne se hverandre. De vestlige malerne tok frem malingen og penslene sine og ga seg i kast med å tegne og male. Kineserne derimot sa at de først måtte fjerne støvet og rusten fra veggene. Arbeidet varte i månedsvis. I rommet på den ene siden var veggen blitt dekorert med bilder i alle verdens farger. På den andre siden var veggen blitt tålmodig blankpolert helt til den ble som et speil. Dagen da fristen gikk ut, ble gardinen mellom de to veggene trukket fra.

Sultanen så først på de vestlige malernes bilde. Det var et svært vakkert bilde, og sultanen ble fylt av beundring. Da han så på de kinesiske malernes vegg, så han speilbildet av det vidunderlige bildet på den andre siden. Sultanen ga belønning til de kinesiske malerne, som hadde gjort veggen om til et speil.» (Pamuk, Orhan, «Sirins forbauselse», i Andre farger – om livet, kunsten, bøker og byer, norsk utg 2009, oversatt av Alf Storrud og Cora Skylstad).

Denne lille fortellingen bør si oss noe vesentlig om kunst og dermed litteratur, den forteller at temaet som dette seminaret skal ta opp, skam, er vesentlig fordi det nettopp avspeiler tida, men ikke bare det, det er også en avspeiling av et tema som har vært der bestandig, slik barne- og ungdomslitteraturen ofte gjør, og slik boka Skitten snø speiler det velkjente, men ved nettopp å være et speil, vender problematikken ut på en ny måte.

 

Leave a comment

Filed under Uncategorized

Farger i et litterært landskap

fasadeUtviklingen innenfor norsk og nordisk litteratur de siste årene  begeistrer meg. Jeg skulle ønske at jeg kunne blogge om alle de nye stemmene og deres bøker, men har plukket med meg noen få nye og en  som kom ut ifjor.

 

“Alle utlendinger har lukka gardiner”

av Maria Navarro Skaranger.

(2015 Forlaget Oktober )skaranger

Jeg begynner med den kritikerroste boken som var en hit nesten før den kom ut og jeg skal innrømme at jeg var svært skeptisk til denne på grunn av all denne praten om kebabnorsk. Boken er annerledes først og fremst på grunn av språket. Jeg har en oppvekst fra Romsås der handlingen i denne boken foregår. Jeg kjente meg ikke igjen verken i ungdomsmiljøet på skolen eller språket og det har en enkel forklaring; Det er flere tiår siden jeg var en tenåring som bodde  på Romsås. Ting har nok endret seg mye, og denne endringen i seg selv er med på å fascinere.

Jeg har riktignok måttet holde tungen rett i munnen for å  henge med i starten av denne boken, men etterhvert engasjerer den både i handling og språk.

Skaranger bruker humor og varme for å berøre alvorlige temaer. Det åpner teksten for tanke og refleksjon. Hennes beskrivelser av hvordan religion tar for mye plass i hverdagen på skolen og i Marianas eget hjem, gjør inntrykk. Boken handler om  den norsk-chilenske jenta og hennes  katolske foreldre, en storebror som sitter i fengsel og en lillebror som gjemmer seg bak gardinene.  Vi får innblikk i hennes hverdag med familie, venner og får vite om forelskelsen til en norsk-tyrkisk gutt. Boken gir en morsom leseopplevelse og kunne gjerne vært litt lenger for min del.

“Imorgen vi ler”

av Namra Saleem (2016 Tigerforlaget)namra

I denne boken begir vi oss ut på en lang reise. Det begynner med at norskpakistanske Saminas familie flytter fra Sola til Oslo. Det blir en stor overgang for hele familien, men Samina sliter mest. Hun lengter etter gamle venner og friheten som blir stadig mer begrenset. Den første delen av boken der Saleem viser hva som står på spill for Samina, fanger umiddelbart interesse. Forfatteren blottlegger hovedpersonenes følelser og tanker på en måte som får leseren til å begripe hvor vanskelig det kan være stå i en skvis mellom det som av mange oppleves som  å stå mellom to ulike verdener.

Her kommer noen av mine innsigelser, og det går mer på oppbygging og det redaksjonelle enn plottet og fortellingen i seg selv.

Plutselig hopper vi i tid og får vite at  Samina er på vei til sine foreldre sammen med sin datter for forsoninng. Dette kunne med fordel kommet litt senere. Filmopptakene virker også bremsende på flyten. En ordentlig oppstramming av manus og bedre struktur, samt kutting av sidesporet med uteliggeren ville utvilsomt løfte “Imorgen vi ler”.

Når det er sagt, er denne boken et stødig bidrag. Styrken ligger i at den gir oss en oppvekstskildring mange har etterlyst. “Hvordan er det egentlig for ei jente med innvandrerbakgrunn, pakistansk eller muslimsk bakgrunn og vokse opp i Norge?”  “Imorgen vi ler” bidrar med noen av svarene. Jeg liker dessuten slutten på denne boken. Den treffer som et slag i magen og den sitter.

 

Jeg har spart favoritten til slutt. Forfatteren er svensk og har pakistansk bakgrunn. Qaisar Mahmood er i likhet med meg vært svært opptatt av identitet og tilhørighet og har allerede skrevet en bok om dette. I år debuterte han imidlertid med sin første roman.

“Halva liv”

halva livAv Qaisar Mahmood (2016 Natur og Kultur)

Dette er en sterk og rørende beretning om Nadeem som flytter til Sverige sammen med sin pakistanske mor og bror.

Familien gjenforenes med faren som utvandret til Sverige noen år tidligere. Vi møter Nadeem på et sykehus første gangen. Her sitter han og venter på at faren skal våkne av det som kan oppfattes som koma. Faren er alvorlig syk og de har ikke møtt hverandre på mange år. Det er tydelig at mye er usagt mellom dem. Siden Nadeem ikke får kommunisert med faren, begynner han å skrive et brev til faren. I dette brevet forteller han om sitt eget liv og hans bitterhet til faren kommer etterhvert mer og mer til uttrykk. Følelsene veksler  mellom sinne, sorg, savn og lengsel etter aksept og kjærlighet.

Med denne boken lykkes Qaisar Mahmood  i å vise hvordan en far og sønn, begge på hver sin måte fanges og tøyles av de samme kulturelle religiøse og tradisjonelle rammene. Hvordan faren gir opp og ofrer seg, mens Nadeem bryter ut og betaler prisen. “Halva liv” er også en viktig oppvekstroman som gir mannsperspektivet som mange ofte glemmer. Det å utvandre har en pris, ikke bare for den første generasjonen, men også for deres barn og etterkommere. Både kvinner og menn.

I likhet med Samina i forrige bok kjemper Nadeem for frihet, men han søker også en sterkere identitet og tilhørighet. Mot slutten gjør han opp et regnskap og akkurat den siste delen kunne med fordel vært kuttet ned litt mer.

Dette til tross er “Halva liv” en roman jeg vil anbefale selvom den er på svensk.

Summen av bøker som de tre ovennevnte, gir litt mer innsikt og litt mer forståelse. De bringer oss nærmere en virkelighete vi kanskje ikke kjenner. Tilsammen er alle disse bøkene og flere jeg ikke har nevnt akkurat som små fragmenter i et mye større bilde.

Av

Mahmona Khan

 

 

 

 

 

Leave a comment

Filed under Uncategorized

Min første 17-maitale

IMG-20160517-WA0038Kjære alle sammen

Gratulerer med grunnlovsdagen!

Det er en ære å holde tale for en skole i dalen jeg er så glad i. Her har jeg vokst opp og tilbrakt mine barndomsår. Med ungdomstiden kom spørsmålene og identitetsøken. Jeg lurte på hvem jeg var og hvor jeg egentlig hørte hjemme. Jeg bar disse spørsmålene med meg inn i mitt voksne liv helt til jeg lærte mer om mine foreldres historie.

De kom hit for 45 år siden og valgte å bli. Med dette valget avgjorde de igrunn det meste.

Jeg ble født her og mine barn vokser opp i Norge. Det er her vi hører hjemme. Norge er vårt hjemland. Vi er norske og stolt av vår pakistanske bakgrunn.

For det å være norsk handler ikke om hvor ens foreldre kommer fra, hvilken hudfarge en har eller hvilken gud man tror på. Det handler om å elske og være lojal mot Norge. Beskytte  landet og verne om verdiene som våre norske forfedre har kjempet for. Verdier som vi setter høyt. Frihet, likestilling, ytringsfrihet, likeverd, åpenhet, toleranse og raushet.

Verdier  som en gang fikk mine foreldre til å bli.

Jeg bærer ikke lenger min annerledeshet med skam. Jeg bærer den som et smykke. Jeg vil verne om friheten til å være meg selv, være annerledes. Men jeg vet også at med frihet kommer det et ansvar.

Et ansvar om å delta, tilpasse seg og ta eierskap til samfunnet vi lever i.Ikke alle ser på oss bindestreksnordmenn som norske. Det er helt greit, det er ikke opp til dem å bedømme.

Ta definisjonsmakten i dine egne hender. Definer din egen identitet. Vis at du hører hjemme. Ikke sett deg på sidelinjen, ikke gi opp før du har kjempet og brukt dine muligheter. Ikke la deg stoppe av det du ser av diskriminering og rasisme. Se bredere og  du vile oppdage at mange lykkes. Det nytter å jobbe hardt. Det hjelper å satse. Norge er et mulighetenes land. Ethvert samfunn og ethvert land har sine utfordringer. Vi har også våre. Det finnes land  som har betydelig større utfordringer enn de vi har idag. Vi skal jobbe med utfordringene, nå og fremover – sammen.

Da mine foreldre flyttet hit betalte de en pris. Da ofret alt de kjente og hadde kjær. Denne historien er ikke ny, vandring av mennesker har pågått siden tidenes morgen.

Vi kjenner den også her i Norge. Vi var ikke alltid en oljenasjon. En gang i tiden var levekårene så trange at nesten en million mennesker la ut på reise. Å forlate sitt hjemland, har aldri vært lett for noen. Verken da eller nå.

Dette brevet fra Peter A Smevik fra Amerika 15 mai 19oo forteller litt om det:

” Det er tungt at leve livet blant et fremmed folk, et folk med et helt annet livssyn enn vårt. Det er sårt alltid at måtte føle seg en fremmed blant fremmede. (——)Vår puls kan ikke lengre slå i takt med vårt eget folks hjerte. Vi er blitt fremmede. Fremmede er vi for det folk vi forlot og fremmede er vi for det folk vi kom til.”

Denne følelsen er gjenkjennelig for mange. På denne fine dagen mens vi feirer vår frihet, er flere hundre tusen mennesker på flukt. Folk som har blitt frarøvet alt de eier og har. Folk med det samme ønsket om trygghet for sine barn som oss. Vi kan riktignok ikke skaffe alle et hjem eller den tryggheten de trenger, men vi kan prøve å forstå og behandle dem anstendig.

I kampen om å verne dette landet og dets verdier må vi ikke lukke øynene for det som skjer rundt oss og det som skjer i verden. Vi kan gjerne isolere og skjerme oss, men vi er likvel en del av denne kloden. Det som skjer der ute påvirker også oss. Derfor må vi bekjempe krig og urett og hjelpe mennesker i nød. Vi må være med på å skape en fredligere verden. På denne måten kan vi bidra til å styrke og sikre vår trygghet.

Da jeg var barn var mye annerledes. Vi ble skjermet for det meste som skjedde ute i verden. Det var langt færre kanaler som formidlet informasjon. I dag er virkeligheten en helt annen. Vi forsøker å skjerme våre barn, men de får med seg mye og de stiller vanskelige spørsmål. Spørsmål som det ikke alltid er like lett å svare på.

For at våre barn ikke skal la seg påvirke av alt filtrert og ufiltrert og havne i armene på hatets predikanter, for de finnes  de som ønsker splittelse og avle vold, må vi som et samfunn ta ansvar. Vi må gi våre barn en tryggere identitet, aksept for annerledeshet og sterkere tilhørighet. Barn skal ikke føle seg usynlige, uønsket eller mindre verdt enn andre.

Som foreldre med annen bakgrunn er det vårt ansvar å lære våre barn å verdsette det samfunnet vi lever i og det folket som vi er en del av. Vi må jobbe sammen. Vi er et folk, vi er en nasjon. La oss sammen skape en trygg fremtid for våre barn.

Jeg vet nå at det å være norsk handler om noe mer enn å gå med bunad. Likevel må jeg innrømme at det er ekstra stas å få lov til å komme med min kjærligheterklæring ikledd dette plagget.

Jeg står her med stolthet og godt håp for framtiden. For jeg vet nå hvem jeg er. Jeg tok mine første åndedrag i Norge og vil ta min siste her. Tvilen eksisterer ikke mer. Jeg er norsk og Norge er mitt hjem. Norge jeg elsker deg og vi er heldige alle vi som har deg.

God 17 mai, måtte solen alltid skinne på Norge!

Av Mahmona Khan

17. mai 2016

Leave a comment

Filed under Uncategorized

Hårsåre vellykkede norsk-pakistanere

S04tvangsekteskap3012

Denne uken begynte en ny omgang med debatt etter Brennpunkt-dokumentaren ”Frivillig tvang” av filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen. Denne kommer etter hans film Haram og utsagnet ”arrangert ekteskap er arrangert voldtekt”, som han senere beklaget og supplerte med at ekteskap ble inngått for å føde sønner.

Dokumentaren er verdifull og viktig. Viser problemstillinger som flere i og utenfor miljøet har jobbet med i to tiår. En problemstilling som er hyppig i mediene. Dokumentaren setter også i gang ny debatt om ensidighet og mangel på fakta og nyanser.

Etter filmen får LIMs tidligere leder Tina Shagufta Kornmo komme til orde i Brennpunkt og hun bekrefter at tilfeller som den tvangsgifte og lidende ”Fatima” og gutter som Hassan som ser ned på nordmenn og norsk kultur finnes. Videre nyanserer hun når hun understreker utviklingen de siste tiårene og viser til positive endringer. Å ikke vedkjenne disse endringene mener hun er kontraproduktive for integreringen.

Kornmos bidrag har utløst kraftige reaksjoner mot henne, blant annet fra HRS, fordi hun snakker om nyanser, men kritikerne mener hun selv ikke er del av miljøet fordi hun giftet seg med en norsk mann.

Kritikerne

VG-journalist, Shazia Sarwar er blant de som kritiserer Rolfsens dokumentar. Hun fremhever viktigheten og roser dokumentaren, men påpeker relevant bakgrunnsinformasjon, fakta som hun mener kunne bidratt til nyanser. Adjunkt, videregående lærer Assad Nasir, skriver også i Dagbladet at han er sliten og lei pakistaneren i Rolfsens bilde. Men reaksjonene kommer ikke bare fra disse ”hårsåre vellykkede norskpakistanerne”. Samfunnforsker Anja Bredal som har tilegnet store deler av sitt yrkesaktive liv på å forske på dette feltet, reagerer.

 

Ulrik Imtiaz Rolfsen vil bekjempe undertrykking blant norsk-pakistanere, og sier han gjennom Brennpunkt-dokumentaren «Frivillig tvang» har snudd steiner for å vise fram skjulte problemer. Han vil også vise frem nyanser og positive sider. Jeg deler hans ønske om endring og frigjøring. Nettopp derfor forstår jeg ikke hvorfor han er så ensidig opptatt av det som står stille.”skriver hun.

Hatet

Kritikken fra de ”vellykkede” kommer som uventet på noen. Underliggende tanke: Er de virkelig ikke enig i at ukultur må belyses og bekjempes? Minerva-journalisten Lars Akerhaug virker mest overrasket over VG-journalistens kritikk og går hakket videre. Han betegner hennes kritikk som å kaste seg på hatbølgen mot Rolfsen. Heldigvis utløser det noen reaksjoner.

Merkelig av @lars_akerhaug å koble saklig kritikk fra @ShaziaSarwar og @BushraIshaq_ opp mot “hatbølge”

twitrer debattredaktør i Aftenposten Erik Tornes.

At det som må sees på som uenighet og kritikk tolkes slik er det flere som reagerer på.

Shazia er en av Norges viktigste og beste journalister i sine gravesaker og kommentarer om det norskpakistanske miljøet. Hun var hardtarbeidende regnskapssjef med småbarn du mente hun skulle skrive om det som var galt på 90-tallet Karl-Eirik Kval Så ble hun deppa av filmen til Rolfsen, og bommet på ett eneste punkt i debatten: Ved å gi ham som filmskaper et ansvar for folkeoppdragelsen hvilket han selfølgelig ikke har, og hvilket hun så har presisert at var dumt sagt. Det var Brennpunkt-redaksjonen som kunne tatt ved å gi noen tall i bakkant. Hva er problemet her, egentlig? Og hvem er det som starter “hatbølge”, en helt syk overskrift av Lars Akerhaug? Jeg synes filmen var helt fantastisk og skrev “årets beste dokumentar” på twitter, det står jeg for. Men å begynne å kritisere Shazia Sarwar for at hun ikke har gjort nok for integrering (som Karl-Eirik gjør) er ko-ko. Hun er da for svingende en av de som har gjort aller mest.”

skriver Elin Ørjaseter førstelektor, kommentator, forfatter.

“@Lars_Akerhaug Hat er da et sterkt ord for mye av det du siterer?”

twitrer samfunnsdebattanten og bloggeren Bjørn Stærk.

Nyanseringstrang

Men det er ikke alle som forstår denne norsk-pakistanske trangen til å på død og liv etterlyse nyanser. Kritikken sees ikke i en større sammenheng. Enten blir du diskreditert fordi du er “vellykket” eller dine synspunkter veier mindre fordi statsstøttede organisasjoner som HRS ser på deg som den utstøtte og uaksepterte fordi du har “brutt normene” innad.

Shabana Rehman Gaarder gir full støtte til Shazias nyansering og understreker på Sarwars fb-vegg hvordan hun har jobbet med problemstillingen i sin journalistikk og supplerer med dette:

“Det er jo ikke en ensartet gruppe som må mene det samme og ha de samme metoder og det samme målet? Vi er alle frie individer er vi ikke? Jeg vet alt om “metoder” som kritiseres for å si det mildt:-) men det har skjedd et kvantesprang fra da mine metoder ble kritisert til i dag hvor det faktisk er alternativer, og offentlige forbilder som viser at det går an å velge frihet fremfor “frivillig tvang” og at det er greit, livet ditt blir ikke en krise, du blir ikke sosial taper, du blir ikke mobbeoffer.”

Hvorfor så opprørt?

Er det noen som har spurt hvem disse såkalte vellykkede er og hvordan de kom dit? At de personlig ofte har brutt gjennom både ekstremkontroll og arrangerte ekteskap. At de har kjempet med nebb og klør og er blodig på knokene der de står i dag. Å håne disse og mene de ikke skal bidra i debatten fordi de er «vellykket» er et konformitetspress som viser at debattklimaet ikke har modnet de siste 15-20 år.

Det å ta uenighet til inntekt for at man ikke støtter eller jobber med overgrep som de Fatima ble utsatt for er grovt nedrig og sleip debatteknikk.

I skrivende stund ser jeg at Rolfsen annonserer ny dokumentar. Han vil ha med alle de som har kritisert ham og vise frem hvor vellykkede, likestilte og glade de er. Men hva er vellykket, likestilt og glad i hans øyne?

Frie glade, vellykkede

Da jeg var 16 forlovet eller giftet pakistanske foreldre bort sine sønner og døtre. De ble ikke spurt engang. Det var slik det skulle være. Vi fikk vittig høre om unntakene som kom seg unna og det i de verste ordlag. Så kom strømmen av importerte ektefeller, mange klarte seg. Veldig mange gjorde det ikke. Det var nå de første skilsmissene begynte å komme. En del foreldre begynte å se at ting ikke fungerte så godt. At jenter skulle ta høyere utdanning var heller ikke så populært. “De trengte det jo ikke” var holdningen hos noen, mens andre brøt seg ut av denne bakstreverske tankegangen.

Deretter kom det en ny tid der norskpakistanske jenter og gutter fant hverandre i utdanningsarenaene. Kjærligheten måtte godkjennes av foreldrene og det norskpakistanske miljøet skulle helst ikke vite at kjærlighet lå i bunn. Ansikt skulle reddes, ekteskap skulle være arrangert.

Kaste, sekt, etnisitet

Jeg har sett ting endre seg fra: “Du skal gifte deg med…basta” til “Du kan gifte deg med den du vil ……så lenge det er en pakistaner/muslim” Ok, så er det ikke den store revolusjonene, men det er et stort skritt fremover. De av oss som har vært igjennom presset, har ikke tatt noe i livet som en selvfølge. Friheten falt ikke i fanget på oss. I dag tar stadig fler jenter høyere utdanning og gifter seg når de er eldre, ikke 16,17,18 år slik det var da jeg var ung! De unge gifter seg på tvers av kaste, religiøsesekter, ja til og med etnisitet.

En gang var bare det å gifte seg utenfor kaste stor tabu. Man skulle tro at så lenge man hadde felles tro ville etnisitet ikke ha betydning, men også det  har vært og er en stor barriere. En del unge bruker troen for å benytte seg av sine rettigheter som utdanning og frihet til å gifte seg med den de vil. Tallet på de som giftet seg norsk har ikke steget i været, men det har blitt større. Her er det først og fremst verdisynet som sinker. Det er ikke like stor tabu  lenger.

Tidsperspektiv

Skulle tro jeg snakket om norsk-pakistanere over mange generasjoner, men de har vært her i noen og førti år. Det er snakk om to-tre generasjoner og svært mye har skjedd i løpet av denne korte tiden. Det er lett å glemme. Ei heller er disse norsk-pakistanerne noen homogen gruppe.

At man er uenig og har vært det om alt og ingenting, er derfor mer normen enn unntaket. Det er ikke uten grunn denne gruppen på noen titusener fort etablerte over hundre ulike småforeninger. Uenighet er naturlig i bærende og viktige spørsmål om hvordan vi skal jobbe for å oppnå felles mål.

Vi jobber riktignok på hver vår måte, selv jeg og min søster Shazia Sarwar kan være uenige om mangt, men vi jobber for de samme smertefulle endringene. Det er nødvendig å gi de svake stemme, men gjerne sammen med et ørelite håp. Det lindrer smerten og gir styrke til å stå imot.

Av Mahmona Khan

3 Comments

Filed under Uncategorized

Et sorteringssystem på autopilot

kids_ready_first_day_of_school_H

Ser man på integreringsdebatten de siste femten tyve årene vil man oppdage at veldig mange temaer går igjen. Noen av dem skulle jeg ønske vi slapp å prate mer om.

Fire år tilbake skrev Shazia Sarwar en kronikk om noe mange av oss med minoritetsbakgrunn har opplevd og våre barn også har møtt på. Det handler om:”anmodningen” (presset) om å ta særskilt norskopplæring.

Jeg husker at jeg takket nei til rådgiveren på videregående skole, selvom hun tydelig irritert fortsatte å overbevise meg med bedre karakterer. Presset dukket opp igjen med begge mine barn. Altså en generasjon senere.

Nå er det tross alt lenge siden det også, og det er 18 år siden jeg leste om kampen foreldrene til Mah Rukh Ali måtte kjempe i hennes bok “Den sure virkelighet”. Etter kronikken i  Aftenposten undersøkte Shazia Sarwar hvorfor systemet var slik to år senere. Svaret var nedslående. “Minoritetselever brukes som inntektskilde”. Motivasjon til denne praksisen kan man også få en indikasjon på i denne VG-saken “Oslo-rektorer belønnes for elevresultater”

Etter så mye fokus trodde jeg ting hadde forbedret seg nå. Men så fikk jeg denne opprørte telefonen i helgen fra en far som inntil to uker siden var mektig stolt over barnet som hadde hatt en flott skolestart. Nå hadde han fått brevet fra skolen. En anmodning om særskilt norskopplæring for hans barn SELVOM  han hadde registrert barnet på skolen med med norsk som morsmål.

Skolen hadde tatt seg friheten til å gå inn og endret morsmålet til barnet til urdu. I tillegg kartla de eleven uten foreldrenes viten. Barnet det her er snakk om er født i Norge, har gått i norsk barnehage og snakker kun norsk. Faren er født og oppvokst i Norge, er en oppegående og ressurssterk far. Derfor var han rask med å ta det opp med skolen. Men hva med alle de som ikke orker eller makter og ta denne kampen? Får skolene bare dundre i vei?

school_skills_kids04_076

Noe er fryktelig galt med dette systemet som i utgangspunktet skal løfte og styrke de som trenger det, ikke forskjellsbehandle og ekskludere barn først og fremst utifra deres etnisitet.

Om et barn trenger å styrke språket, er det da høyst nødvendig å sortere ut på en måte som markerer annerledesheten og skaper enda større skille? Ingen barn vil det. Man vil være en del av resten. Det er kanskje på tide å revurdere denne “One size fits all”-modellen.

Å insistere på at noen har et annet morsmål enn det som oppgis, eller la systemene fylle inn morsmål på autopilot er helt aukseptabelt. At foreldre ikke tar så lett på det, forstår jeg veldig godt.

Av Mahmona Khan

1 Comment

Filed under Uncategorized

Litt skyld…..

freedom_yellow_bird_in_hands

Høsten 2011 begynte jeg å turnere med ungsomsromanen”Skitten Snø”. Noen tusen ninedeklassinger har hatt besøk av meg og vi har blant annet snakket om skam og skyld. Jeg har nå lenge gått og tenkt på at jeg måtte formidle det jeg opplever i møte med elevene. Det handler da særlig om reaksjonene og diskusjonen rundt  skyldspørsmålet.

Uventet

I starten ble jeg overrasket over usikkerheten en del elever viste når jeg spurte om det var riktig av Sumera å føle skyld for å ha blitt voldtatt. Også da  vi diskuterte overgrep på et generelt plan, hendte det at det ble uenighet rundt skyld. Senest idag hadde jeg en slik diskusjon med elevene. Noe som omsider fikk meg til å skrive denne teksten. Her er noe av det som kan bli sagt under en diskusjon om skyld:

“Ja, men hvis man har korte skjørt..”

“…. stor utringing”

“..Ikke er forsiktig”

“Hvis det er veldig sent..”

“Du er full i tillegg – Da har du skyld i det du også”.

Skylda

Jeg har egentlig hørt alle variantene fra både gutter og jenter og er glad for at de tør å si det de tenker slik at de kan utfordres på  synet sitt.  Verre er det når det blir helt stille. Hva tenker man, hva mener man? Skuffelsen føltes kanskje sterkest første gangen da et par jenter (helnorske) hardnakket brukte skjørte-/shortslengde, utringning etc som en begrunnelse for skyld. Det har blitt noen hete diskusjoner og ofte har vi endt opp med å diskutere det prinsipielle versus realiteten hvor det å ta “forhåndsregler” være “forsiktig” har bidratt til en viss balanse.

Utfordre eller tie

Det er likevel et stort tankekors. Hvor har ungdommen sine holdinger ifra? Hva forteller det oss? Midt i alt dette ser jeg ytterligheten, et forvaklet kvinnesyn andre steder i verden der kvinner også plasseres og dømmes utifra hvor mange meter deres kropper, hodet pakkes inni . Vi finner oss selv i den motsatte enden, men hva med disse holdningene som har klistret seg fast og fortsetter å undertrykke kvinner? Jeg tenker ihvert fall at vi må bli flinkere til å snakke åpent om temaet. Utfordre våre egne og våre unges holdninger. Bare på den måten kan vi kvitte oss med holdninger som ikke hører hjemme noen steder.

1 Comment

Filed under Uncategorized

Kritikker

PhotoGrid_1389826152252

Som forfatter kan man gjerne påstå at en ikke bryr seg om omtale og kritikker og at man lett børster av seg “dårlig” eller direkte slaktende kritikk. Men av egen korte erfaring vet jeg at det selvsagt går inn på en. Du skal være ganske tykkhudet for at det ikke skal gjøre det. Det er en scene i filmen “Cloud Atlas” der en sint forfatter kaster en kritiker ned fra toppen av en skyskraper.

Det er kanskje litt vel hardt tatt i, men tanken har kanskje streifet en forfatter eller to. Er man riktig heldig opplever man også det motsatte. Den berusende, “jeg er så lykkelig at jeg har lyst til å grine”-følelsen. Denne følelsen kan en få når en landsdekkende avis velger å bruke plass på din bok og til og med skryter av den jobben du har gjort. “Kaste fra taket”- scenarioet forvandles da til “Jeg har så lyst til å gi deg en diger klem”-følelsen.

Selv har jeg vært på begge  sider av denne skalaen og må si det som det er: Det er sikkert nyttig med ris, men artig er det ikke! Ros derimot, JA det er alltid hyggelig. Å riktig så hyggelig ble det på søndag:

“VG 12.01.14”

Terningkast: 5

Girl Power

blogg1Fire troverdige heltinner bøter på ondskap med vennskap i forrykende roman. Forfatteren fikk mye skryt for å ha plassert en ungdomsbokserie i det norsk-pakistanske miljøet da første bok kom ut for to år siden. Og det med rette. Miljøet gir bøkene ekstra kjøtt på beinet for lesere som står utenfor og ser inn, mens lesere som er i miljøet, kan nikke gjenkjennende. Firkløveret av venninner i slutten av tenårene overvinner mannlige maktovergrep fordi de stiller opp for hverandre. Brutaliteten er rå. I forrige bok var temaet voldtekt og tabulegging av voldtekt i det norsk-pakistanske miljøet. Denne gangen opplever Ambar at ektemannen blir drept på bryllupsreise i Dubai, og at hun selv befinner seg i stor fare. De fire hovedpersonene i «Masalagirls», som de selv kaller seg, føles ekte og utfyller hverandre perfekt. Fortellervinkelen skifter uanstrengt mellom dem og gjør at fortellingen har få dødpunkter. Omslaget ser ut som en filmplakat for en fartsfylt og multikulturell ungdomsfilm, og boken kan fort bli det. Spenning er ikke et viktig kriterium når bøker nomineres til litterære priser, men ofte når lesere skal velge seg bok. Og «Fra Oslo til Lahore» kommer til å bli lest for spenningen er sjeldent velskrevet og velredigert. Jeg slukte de korthugde kapitlene i feberen etter å finne ut hva som skjer. Nå blir harmonien gjenopprettet for brått og er ikke særlig sannsynlig, men la gå når jeg har spurtet heseblesende gjennom hele boken til ende. Det gjør det også lett å se gjennom fingrene med at særlig dialogene ikke alltid er like troverdige. Språket er effektivt, og få ungdomsbokforfattere kan skrive like spennende som Mahmona Khan.”

Annen omtale, anmeldelser 

Comments Off on Kritikker

Filed under Uncategorized