“Kraftpatriot”?

( Litt fint å børste støv av gamle tekster, særlig bokanmeldelser. Her er en om min bok “Tilbakeblikk – Da pakistanerne kom til Norge” Enjoy;)

Utvandrerne

Morgenbladet       28.08.2009 06:39

Mahmona Khan hyller sin far og den første generasjonen pakistanere i Norge. Selv har hun blitt kraftpatriot. Del denne artikkelen: | Av Lasse Midttun.

Piknik: Bilkis Nasir (nummer to fra venstre) på pikniktur med venner og familie den gangen ikke så mange hadde bil. Foto: Fra boken 

En neger sto på Ål stasjon, konstaterte Hellbillies i sin tid. Bjelleklang kunne fortelle at det var en til i Norge, nemlig på Rasta, og i Oslo var det kommet pakistanere. Du slette tid. 

Nå har disse første pakistanerne i Norge fått sin bok. Tilbakeblikk er skrevet av Mahmona Khan, født i Norge som datter av en av pionerene, Abdul Majid, og det er hennes fars historie som får innlede boken. 

Hun kunne like gjerne ha kalt ham Askeladden, så klassisk og allmennkulturell er fortellingen om gutten med tiltak og initiativ, den i søskenflokken som virkelig ville noe. Dette i motsetning til de eldre brødrene, Pakistans Per og Pål, som skulket skolen i ett sett, uansett hvor mye kjeft og ris med sandalen moren vartet opp med. 

Fremmedarbeider. Abdul var på sin side uhyre stolt av at han lærte å lese og skrive. Men da familien kom i økonomiske vanskeligheter, ga han opp skolen for å hjelpe til med å tjene penger. Dermed ble selvsagt fremtidsmulighetene ytterligere begrenset i et Pakistan som prioriterte militære verdier (moralsk og økonomisk), og som lå evinnelig på eller over grensen til krig med India. Det seilte i tillegg mot full borgerkrig i den østlige delen av landet, som ønsket å frigjøre seg under navnet Bangladesh. 

I 1970 dro Abdul ut. En skummel overfart med småbåt til Dubai ga jobb på renseri før veien gikk videre til Tyskland, med Danmark som det egentlige reisemålet. Men Abdul var litt for sent ute: Danskene hadde akkurat innført en tøff innvandringsstopp. 

Så ble det Norge i stedet, og det smått legendariske oppsamlingsstedet for nyankomne fremmedarbeidere på Majorstua skole. Dernest jobb på en veskefabrikk inntil sparekontoen hadde tatt seg opp og Abdul kunne kjøpe leilighet på Stovner og få en brud fra Pakistan, nøye vurdert og utplukket av hans mor. 

Annerledeslandet. Ikke minst er Tilbakeblikk et tidsbilde: De første pakistanske innvandrerne kom til et ganske annerledes Norge. En ting var at det var veskefabrikker i Oslo og masse jobbmuligheter på mekanisk verksted, hvilket selvsagt var viktig for innvandrerne. Butikkene stengte fem og det var spiseplikt og slipstvang mange steder. Skal man tro revysketsjene måtte man kjøpe togbillett for å få en øl på jernbanekafeen. Kanskje det til og med var slik. 

Og innvandrerne var usynlige. Men så man ikke forskjell på folk, så fant man alltids frem til noen. 

Norge var ikke særlig vidsynt: I et land som oppfatter seg som homogent, kan miniatyrforskjeller fremstå som dramatiske. Sannsynligvis gudløse og sikkert alkoholdrikkende østlendinger var langt fra alltid velkomne i bedehusbeltet, og nordlendinger har fortalt om å ikke få hybel i Oslo i en norsk vri på London-husverters No Blacks, no dogs, no Irish. 

Farlige forskjeller. Det var en i det hele tatt en del uuttalte aksiomer i norsk væremåte for en drøy generasjon siden: 1) Forskjellen mellom oss og dem er enorm, selv når den kan virke ubetydelig. 2) Det er viktig å opprettholde og forsterke denne forskjellen mellom oss og dem. 3) Forskjellen må festes i sinnet så tidlig som mulig. 

Folk som mente å ha peiling garanterte for at unger fra bygdelaget Kroer i Akershus-kommunen Ås aldri ville kunne gå på samme skole som barn fra nabokommunen Hobøl over Østfoldgrensen. Slåsskampene ville bli grusomme. 

Fremmedartede etternavn skapte skarpe mistanker. Het du for eksempel Geelmuyden måtte du fort vekk påpeke at stamfaren din ble nordmann i 1632. Svarreplikk 350 år senere: Ja vel, men dere er egentlig hollendere, ikke sant? 

When in Rome. I realiteten var det massevis av innvandrede mennesker i Norge. En kamerat hadde svensk mor, en annen var finsk. Fru Myrvold tvers over veien var dansk, samme med fru Knudsen i nr. 25. Familien Patursson i nr. 35 var fra Færøyene, musikklærerinnen var skotsk. Men det var det jo umulig å se. 

Pakistanernes annerledeshet var derimot åpenbar. Sett fra 2009, og ikke minst i bildematerialet i Tilbakeblikk, er likevel det mest forbløffende at forskjellene var så små. Mannemoten sier ikke Pakistan, men 1971. Innvandrerne ville opp og frem, de fulgte i høy grad det urgamle tipset om hvordan man skaper seg suksess og får venner: When in Rome, do as the romans do. 

Lite sinne. Dette med Roma gjaldt bare til en viss grad, selvsagt. Mahmona Khan forteller at hennes mor Gulzar fikk fullstendig moralsk panikk ved synet av toppløs soling, og lærte seg heller aldri å sette pris på norsk mat: Norsk ost var så blek og smakløs at hun forvekslet den med margarin. 

For øvrig er det fascinerende å se hvor lite kritikk mot Norge og nordmenn første generasjons pakistanere kom ut med. Innvandrerne ble dårlig behandlet av mange, de ble kalt pakkis og folk mumlet om at nynazisten Erik Blücher hadde rett akkurat når det gjaldt pakistanerne. 

Det var ingen ren idyll å komme til Norge. 

Likevel: Sinnet og forakten man forbinder med generasjonen til Muhammed Ali Chisti, Shoaib Sultan og Mohammed Usman Rana virker ikke å ha vært til stede i den første innvandrergenerasjonen. Den volden og utskjellingen Shabana Rehman forteller om i sin selvbiografiske Blåveis: trakassering og juling som svar på kvinners forsøk på å snakke ut, forsøke å være fri, kan synes å ha vokst frem i miljøet etter hvert, parallelt med at islamismen har styrket seg. 

Ga seg ikke. De første pakistanske innvandrerne i Norge var absolutt ikke islamister. De hadde ikke så lite til felles med norske innvandrere til USA. Det som drev dem var the pursuit of happiness, som det heter i den amerikanske rettighetsdeklarasjonen. De var villige til ta sjanser, og til å arbeide steinhardt og vente på sin mulighet. 

Radiografen Ahmad Mubashir fikk først tilbud om jobb ved Sentralsykehuset i Akershus, som det da het, og måtte deretter en lang omvei tilbake til Hamburg hvor han var kommet fra, bare for å ende med jordbærplukking mens søknader ble behandlet og bekreftelser sendt. Men han kom seg tilbake til Norge, jobbet hos en tegrossist og deretter hos en sjokoladefabrikant, før han endelig kom tilbake til sykehuset – og endelig fikk jobben. 

Det er en sterk historie om tøffhet og vilje til å lykkes. 

Langt kommet. Det er mye suksess i Tilbakeblikk. Det er vanskelig ikke å bli imponert av journalisten og redaktøren Mujahid Ali som telte både Arne Skouen og Odd Eidem blant sine beundrere. Så er det Qaiser Saeed, en allestedsnærværende organisasjonsmann, tilsynelatende med 40 timer i døgnet sitt, Bilkis Nasir, det selvsagte midtpunktet i et kjempenettverk av pakistanske og norske venner, Ghazala Naseem, som har vært kone og mor og mor og kone, og som, nå som barna er blitt store, tar utdannelse, har tatt på seg tillitsverv, surfer på nettet og kjører Skype av hjertets lyst. 

Utvalget er veltilpasset, og det er ikke vanskelig å forstå. For Mahmona Khan er dette en bok om hvor langt pakistanerne i Norge faktisk er kommet i forhold til de førstes situasjon, og hun mener sterkt at det er en utvikling som må fortsette. Det er ikke veldig vanskelig å se for seg de alternativene Khan ikke ønsker seg. 

Og for å hamre inn poenget skriver Mahmona Khan om fedrelandet Norge og snakker om hva hun og andre skylder seg selv, sine barn og landet. Slik patriotisme er blitt sjelden vare. Men ok, det måtte vel skje før eller siden: Mahmona Khan er blitt norskere enn norskingene. 

anmeldelse Mahmona Khan Tilbakeblikk. Da pakistanerne kom til Norge 186 sider. Pax 2009 Publisert 28. august 2009

© Morgenbladet

Advertisements

Comments Off on “Kraftpatriot”?

Filed under Uncategorized

Comments are closed.