Som forfatter kan man gjerne påstå at en ikke bryr seg om omtale og kritikker og at man lett børster av seg “dårlig” eller direkte slaktende kritikk. Men av egen korte erfaring vet jeg at det selvsagt går inn på en. Du skal være ganske tykkhudet for at det ikke skal gjøre det. Det er en scene i filmen “Cloud Atlas” der en sint forfatter kaster en kritiker ned fra toppen av en skyskraper.
Det er kanskje litt vel hardt tatt i, men tanken har kanskje streifet en forfatter eller to. Er man riktig heldig opplever man også det motsatte. Den berusende, “jeg er så lykkelig at jeg har lyst til å grine”-følelsen. Denne følelsen kan en få når en landsdekkende avis velger å bruke plass på din bok og til og med skryter av den jobben du har gjort. “Kaste fra taket”- scenarioet forvandles da til “Jeg har så lyst til å gi deg en diger klem”-følelsen.
Selv har jeg vært på begge sider av denne skalaen og må si det som det er: Det er sikkert nyttig med ris, men artig er det ikke! Ros derimot, JA det er alltid hyggelig. Å riktig så hyggelig ble det på søndag:
“VG 12.01.14”
Terningkast: 5
Girl Power
Fire troverdige heltinner bøter på ondskap med vennskap i forrykende roman. Forfatteren fikk mye skryt for å ha plassert en ungdomsbokserie i det norsk-pakistanske miljøet da første bok kom ut for to år siden. Og det med rette. Miljøet gir bøkene ekstra kjøtt på beinet for lesere som står utenfor og ser inn, mens lesere som er i miljøet, kan nikke gjenkjennende. Firkløveret av venninner i slutten av tenårene overvinner mannlige maktovergrep fordi de stiller opp for hverandre. Brutaliteten er rå. I forrige bok var temaet voldtekt og tabulegging av voldtekt i det norsk-pakistanske miljøet. Denne gangen opplever Ambar at ektemannen blir drept på bryllupsreise i Dubai, og at hun selv befinner seg i stor fare. De fire hovedpersonene i «Masalagirls», som de selv kaller seg, føles ekte og utfyller hverandre perfekt. Fortellervinkelen skifter uanstrengt mellom dem og gjør at fortellingen har få dødpunkter. Omslaget ser ut som en filmplakat for en fartsfylt og multikulturell ungdomsfilm, og boken kan fort bli det. Spenning er ikke et viktig kriterium når bøker nomineres til litterære priser, men ofte når lesere skal velge seg bok. Og «Fra Oslo til Lahore» kommer til å bli lest for spenningen er sjeldent velskrevet og velredigert. Jeg slukte de korthugde kapitlene i feberen etter å finne ut hva som skjer. Nå blir harmonien gjenopprettet for brått og er ikke særlig sannsynlig, men la gå når jeg har spurtet heseblesende gjennom hele boken til ende. Det gjør det også lett å se gjennom fingrene med at særlig dialogene ikke alltid er like troverdige. Språket er effektivt, og få ungdomsbokforfattere kan skrive like spennende som Mahmona Khan.”
mahmona 