Ett land, èn nasjon, èn felles kamp

Foto: Zafar Iqbal Blendmag.no

Dagene har stått stille. Vi er fortsatt i sjokk etter terrorangrepene på norsk jord. Jeg har vært redd, redd for at det en dag ville smelle og at ekstremistene som skulle stå bak ville ha en muslimsk bakgrunn. Jeg var redd og denne frykten delte jeg med alle norske muslimer som elsker dette landet. Vi håpet og trodde at det aldri ville skje, ikke i Norge, ikke i lille fredlige Norge. Jeg og mange med meg har jobbet på hver sin kant for at slikt aldri skulle skje.

Verste mareritt

Så piper det inn en sms 15:50 “Det har vært en eksplosjon i Oslo”. Forvirret slår vi på TVn, bilder av et smadret regjeringskvartal slår mot oss og vi forstår plutselig at det høye smellet, drønnet vi hørte litt tidligere var eksplosjonen i Oslo. Jeg bryter ut i gråt og forstår at mitt verste mareritt har blitt virkelig. Kvalmen og sinnet brer seg og jeg kjenner hatet stige for den som har angrepet mitt land. Barna ser forskrekket på meg og søker svar. “Men hvorfor gråter du mamma?”. Jeg klarer ikke å svare. De neste timene tilbringer vi foran TVn, håper på at ingen er skadd før tallet på skadde og omkomne begynner å komme inn.

Må aldri skje

Da en selvmordsbomber forsøkte å gjennomføre en terrorhandling i Sverige i desember ifjor, berørte det også oss. Sjokkert skrev jeg noen ord for å beskrive det jeg følte, men i dag selv etter tre dager er det vanskelig å sette ord på det som har skjedd.

Som lammet satt vi foran TVn, ungene måtte ha mat. Jeg var ikke sulten, mannen min dro til Egon som ikke er så langt fra der vi bor. Han kjøpte barnemenyer og kom hjem. Dette var bare noen timer etter eksplosjonen. Han var taus da han kom hjem. Jeg visste at det var noe, men han sa ingenting.  Timene gikk, Utøya skytingen viste seg å ha sammenheng med bombeeksplosjonen og gjerningsmannen ble identifisert. Han var norsk! Enda et nytt sjokk, hvordan? hvorfor? Spørsmålene var for mange svarene for få. Muslimene i Norge trakk en lettelsen sukk, men det hjalp ikke på det vi følte, sorgen, sjokket over det ubegripelige brutale som hadde skjedd.

Fryktens mange ansikter

Mannen min fortalte senere at han hadde stått i kø bak en mann som lot sin frykt og fordommer få utløp. Mannen så ikke mannen min, han snakket til betjeningen: “Disse muslimene…hele pakket nå har det vel klikka for noen da” sa han før han snudde seg for å gå og så mannen min. Han forlot stedet uten et ord til. Den kvelden fikk jeg høre fra flere om ubehagligheter og trakassering. En journalistvenn fortalte om et tilfelle hvor noen ble slått, de ønsket ikke å stille opp i media. Det sender grøsninger gjennom hele meg. Jeg kan ikke la vær å tenke på hva som kunne ha skjedd hvis det antatte skjedde.

Også min familie

Vi har sørget og sørger fremdeles over de vi har mistet. Da jeg var innom blomsterhandelen igår, spurte damen i kassen om noen av våre hadde blitt berørt. Jeg klarte ikke å svare, var redd for at stemmen ville briste. De jeg kjenner har kommet seg unna med livet i god behold, men de berørte de som tapte livet føles likevel som min egen familie. Det hjalp å komme seg ned til Oslo domkirke, en liten flekk med lys og blomster hadde begynt å bli større. Det var vanskelig å tøyle følelsene da vi tente lys og la ned blomster, vi satte oss på en benk i kirken og ba for de døde, skadde og deres pårørende. Blikket mitt vandret og jeg så at de som var samlet i denne kirken, var hele det norske folket. Nordmenn i alle farger.

Foto: Blendmag.no

Utenfor hadde menneskene begynt å samle seg. De vandret langs gatene for å se sin sårede by. Det gjorde hjertet godt å se at ryddingprosessen rehabiliteringsprosessen allerde var i gang. Der innenfor sperrene ble det jobbet for å ta tilbake Oslo og foran sperrene stod våre menn bevæpnede med norske flagg på brystet.

Vi er alle norske

På facebook hadde alle mine venner byttet ut sin profil med det norske flagget og uttrykte sine følelser og sorg. Tvilen hadde gått over til sikkerhet. Min drøm om en felles identitet, et samlet folk ble tydeligere enn noen gang før. En venn (dang Trinh)skrev:

“En gal mann har fått meg til å føle meg 100% norsk og stolt for første gang i mitt liv. Innser at verdiene jeg har vokst opp med har formet meg mer enn jeg ante. Humanisme, demokrati, toleranse og fred. Det stikk motsatte av det Breivik representerer. Og la dette være en påminner for alle: Fanatisme og galskap har ingen hudfarge eller religion.”

En annen venn (Usman Chaudhry) uttrykte hva han følte slik:

Jeg spiser pakistansk mat og kler meg i pakistanske klær av og til. Og jeg blir selvfølgelig lei meg når jeg leser om Pakistan i nyhetene. Men bombeeksplosjonen og skytingen på Utøya var noe helt annet. Som om evolusjonens forsvarsmekanisme slo inn og et psykisk skjold omringet meg. Jeg ble forbannet. Oslo, byen jeg er født og oppvokst i, byen jeg går på skole i, byen jeg ofte befinner meg i, ble angrepet. Jeg ble lei meg, oppskaket og fortvilet som om en av mine nærmeste skulle ha omkommet. En person omkommet var en for mye. Så ble enda en person bekreftet omkommet. Dette var helt uvirkelig. Tårene var der. Tankene var uklare. Deretter fulgte skytingen på Utøya. Ungdommer ble vilt skutt på. Ungdommer som jeg ikke har kjennskap til, men fortsatt norske ungdommer. Uansett hudfarge, opphavsland og religion, det var norske ungdommer. Jeg følte det tett på. Jeg var også en ungdom en gang. En helt vanlig norsk ungdom. ”Hvem gjør dette mot mitt Norge”, tenkte jeg. Mitt Norge?

Ondskap eller ideologi

Jo mer vi får vite om gjerningsmannen jo vanskeligere er det å fatte ondskapen som har stått bak disse handlingene. En enkel manns galskap, påstår noen nå. Alt er usikkert men holdningene, ideologien til denne mannen er han nok ikke alene om. Høyreekstreme krefter har vokst seg store i deler av Europa. Det er grufullt å tenke på hva flere som ABB, kan gjøre.

Midt opp i det hele, gjør det noe med meg når jeg leser unnskyldningene for hva denne mannen har foretatt. I et blogginnlegg kokes hans handlinger ned til at regjeringen kan takke seg selv for det som har skjedd og i bunn og grunn er det muslimene som har skylda. Vi har gang på gang sett hatets makt. La oss kvele hatet. Mennesker, grupperinger, ideologier som ønsker splittelse svekker vår nasjon.  De sterke følelsene denne tragedien har satt i gang for dette landet og dets folk, viser hvilken styrke og samhold vi har.

Vår felles kamp

Jeg er stolt over å være norsk, tilhøre demokratiet Norge og ha ledere som evner å holde hodet kaldt samtidig som de legger sine varme armer rundt de som trenger det mest akkurat nå. Våre ledere skal vite at de har HELE det norske folket i ryggen. Norge er vårt hjem og kampen mot alle farer som truer dette hjemmet er vår felles kamp.

Advertisements

8 Comments

Filed under Uncategorized

8 responses to “Ett land, èn nasjon, èn felles kamp

  1. Det føles kanskje slik, men nei, vi står ikke “sammen”mot én gal mann, mange deler hans angst og hat, la oss snakke alvorlig med dem. Jeg har også gjort meg noen tanker om det du skriver. Er skeptisk til avslutningen på din bloggpost, håper du og andre lesere kan gi tilbakemelding på dette:
    http://ivarbakke.blogspot.com/2011/07/gode-nordmenn.html

  2. Snorre

    Takk for denne posten, Mahmona. Godt skrevet, og jeg er hjertens enig.

  3. martinelli

    Vakkert. Så vakre ord, i en ubeskrivelig tid. Jeg finner ikke tråden som kan slipe ordene mine løse. Alt som klarer å komme ut av munnen min er – kjære, kjære alle sammen! Har ikke vi lært noe av historien? Har ikke vi lært at hat avler hat? Jeg håper at frykten ikke tar overhånd.

  4. Utrolig sterkt og flott skrevet! La oss alle stå sammen og ta vare på landet vi er så glad i ❤ Og som Usman så fint sa det; "Fanatisme og galskap har ingen hudfarge eller religion.” Tusen takk for at du skrev dette innlegget!

  5. Pingback: links for 2011-07-25 « Vox Publica

  6. Takk for en fin post.

    Jeg er glad for å få ta del i den kollektive sorgprosessen og det unisone ropet på mer demokrati og åpenhet. Jeg er veldig glad for at tanke dine om en nasjon og en felles kamp deles av så mange.

    Jeg er ikke stolt over å være norsk. De første timene etter bombeeksplosjonen, ref. http://www.dagsavisen.no/innenriks/article518621.ece kom det fram nok grums til at jeg ikke kjenner på slike følelser.

  7. Flott innlegg, Mahmona Khan og personlig.. Likte det veldig godt. Takk for at du tør å sette ord på det mange følte.
    Vennlig hilsen
    Farooq
    http://www.fq.priv.no/?p=209

  8. Pingback: “Han har jo rett i mye” | mahmona

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s