Reisen til Amerika og integreringsoppskriften

I slutten av april reiste jeg til USA for tre uker. Det var ikke min første tur, men likevel den som skulle lære meg mest. Med “America’s multi-ethnic society and the role of the successor generation” som tema begynte IVLP-programmet i Washington DC.  Vi var en liten gruppe med representanter fra Europa, deriblant akademikere, antropologer, politikere, redaktører og professorer.

Washington

Arbeidere i kø under deperasjonstiden i USA. Roosvelt Memorial, Washington DC.

Mitt første møte med Washington by hadde jeg da jeg deltok i “The presidential summit on social entrepreneurship” ifjor. Den gang var det ikke tid til annet enn møter og en liten tur til Georgetown.

Denne gangen fikk jeg litt mer inngående kunnskap om grunnloven, amerikansk politikk, administrasjonsstruktur og fikk sett mye mer av byen.

Museene i denne byen er enorme. I likhet med noen av de kostbare historiske minnesmerkene. Franklin Delano Roosevelt memorial, er et slikt minnesmerke.

USAs 26 president Theodore Roosevelt

Befolkningens kjærlighet til denne presidenten kommer tydelig frem i den vakre parken som hedrer ham med skulpturer, kunst, fossefall og sitater. Mange av sitatene viktige refleksjoner som også gjelder i dag. Noen viktige påminnelser, ord hugget inn parkens mange steinvegger.

Washington Det Hvite Hus

Et annet bygg av stor betydning og interesse i Washington DC er  Det Hvite Hus. Også denne gangen stod det en aktivist på “demontstrantplassen”. Plakater og bilder talte sitt klare budskap mot krig og kjernefysisk våpen.

Det var ikke en sikkerhetsvakt å se, utenfor eller innenfor gjerdene. Den frodige grønne parken og kvitrende fuglene skapte en fredlig og harmonisk stemning. Nesten litt merkelig og ihvert fall ikke det man forestiller seg med tanke på den sikkerhetsmessig situasjonen i landet.

Det fascinerte meg at dette bygget som har huset verdens mektigeste menn gjennom tider i dag huser en svart president. Hvem ville egentlig tro det for ti femten år siden? Selv ikke amerikanerne trodde det var mulig.

At denne presidentens stjerne har dalt betydelig på grunn av de valgene han senere har tatt og motstanden har blitt mye tøffere er det ingen tvil om. Til tross alt dette er det likevel ingen som  kan ta fra ham den bragden det var å komme dit.

Demonstrasjonstelt utenfor Det Hvite Hus

OBL

Samme kveld som vi hadde besøkt byens mange attraksjoner, mottok vi det som ble en verdensnyhet i lynfart. President Obama kunne meddele at Osama Bin Laden var drept. Nyheten kom nærmest som et sjokk på befolkningen, reaksjonene var temperamentfulle, følelsesladde og sterke.

Snart var plassen utefor Det Hvite Hus fylt med store menneskemengder. De feiret og mintes sine venner og familiemedlemmer som ble drept i 9/11 angrepet.

I døgnene som fulgte preget drapet på OBL nyhetsbildet ikke bare i USA, men i hele verden. Spekulasjonene ble etterhvert så mange at det var rent slitsomt og holde tritt med det hele.

Cupcakejakt

Mens vi fortsatt var i byen benyttet jeg anledningen til å besøke Georgetown sammen med et par andre deltakere fra gruppen. Besøket til Georgetown hadde et bestemt formål, nemlig å få i seg herlige kaker fra”Georgetown Cupcakes”. Cupcakesbutikken kom jeg tilfeldigvis borti da jeg var i byen ifjor.

Jeg overdriver ikke når jeg skriver at det var noen av de beste kakene jeg noengang har smakt.  Lite visste jeg at ting hadde forandret seg siden sist. Den kjente

men tilgjenglige butikken hadde plutselig fått stjernestatus gjennom ny TV-serie. Da vi endelig kom frem etter å ha trålet gatene i over en time, oppdaget vi den enormt lange køen utenfor. TV-serien DC Cupcakes har gjort den tidligere så rolige cupcakebutikken til en attraksjon. Så slitne som vi var orket vi ikke å stå i køen, SUKK! Det ble med andre cupcakes på meg denne gangen.

New York

Den koreanske og kinesiske bydelen i Queens "Flushing" New York. 2011

Turen måtte gå videre “Big Apple”, New York ventet på oss. Jeg har besøkt byen tidligere, men denne gangen ble det noe mer enn bare turistattraksjoner. Vi besøkte Queens for å se den etnisk delte bosettingen. Vi var bla i Flushing som i hovdsak er en koreansk, kinesisk bydel. Også italienerne, grekerne, spanjolene, araberne og svarte amerikanere har sine egne områder i Queens.

Det var nærmest som å komme til Korea eller Kina. De snakket, enten kinesisk eller koreansk, plakatene, informasjonen, alt var på disse språkene. Egne banker, til og med hoteller, hypermoderne shoppingsentre, kirker, templer og moskeer. En forbløffende opplevelse for en brun nordmann som fort skjønte at verken Groruddalen, Grønland eller noe annet sted i Norge kunne sammenlignes helt med dette.

Vår amerikanske guide med røtter fra Irland kunne fortelle oss om sin oppvekst i dette området. Om den enorme forvandlingen fra å være et mer “hvitt” område til å bli en god blanding av mange ulike etnisiteter. Begrepet ” “white flight” kommer fra denne utviklingen. Noen av de menneskene jeg pratet med her, kunne fortelle at det til tross store forskjeller både innad i bydelene og utenfor fungerte helt greit. For meg virket det hele ganske uforståelig.

Supermarked i et nybygd koreansk shoppingsenter i Flushing.

Mellomstasjoner?

Bosettingsmønsteret ble hovedsaklig forklart med  økonomiske og sosiale årsaker, og ble av flere, forskere, sosialantropologer og migrasjoneksperter ansett som en “mellomstasjon” for alle nykommere. Disse stedene kan til en viss grad virke som et støtteapparat for nye immigranter. Noe som blir fundamentalt for mange fordi det rett og slett ikke finnes noen sikkerhetsnett for de som prøver å smed sin lykke i dette landet og ikke lykkes. Fallet er hardt og brutalt. Slike småsamfunn er billigere å bo i, viktige for nykommerne pga nettverk og ikke minst språk.  Bosettingmønsteren forandrer seg etterhvert som det kommer nye generasjoner til. Etterkommer med utdanning og god karriere flytter ofte ut til mindre segregerte områder.

Et gedigent tempel i en gate i Queens der, kirker, moskeer og synagoger stod side om side.

Arabisk gatekjøkkenmat - takeaway Flushing.

Den amerikanske drømmen

Frihetsgudinnen rakte høyt over oss i det vi gikk i land på Liberty Island. Historien bak, symbolikken, kunsten, teknikken, skulpturens opprinnelige ide fra Egypt, alt var fascinerende. For de millionene som gikk i land på naboøya Ellis Island  betydde frihetsgudinnen så mye mer enn et storslått kunstverk. Hun var tegnet på frihet, et nytt og bedre liv. En god del av menneskene som kom hit var religiøse minoriteter, forfulgt og undertrykket i sine egne land. Andre flyktet fra sult og generelt vanskelige kår.

Inne i det som var USAs første statlige migrasjonsstasjonen, kan jeg nesten kjenne de tunge skrittene og hjertebanken hos de mange som engang reiste hit. Gjennom disse salene og gangene hadde de gått slitne, sultne og ofte syke etter den lange reisen. Lykkelige men nervøse steg de opp trappene der inspektørene stod og overvåket og analyserte hver eneste en av dem.

Den samme salen i immigrasjonsbygget på Ellis Island, der immigrantene ble sluset igjennom en labyrint av undersøkelser

Immigrasjonssalen på Ellis Island.

Tegn til fysisk eller psykisk sykdom var nok til å plassere dem i en annen kø. Der man gikk grundigere til verks. Intervjuer, helsemessige og mentale prøver ble gjort. Mens en av museets guider forteller inngående om migrasjonsprosessen, ser jeg ned på det slitte røde gulvet. Gulvet som hadde ført de mange millionene nærmere sin drøm. De ble spurt om de var villige til å jobbe og forsørge seg selv. Unge kvinner eller kvinner i det hele tatt fikk problemer hvis de reiste alene. De måtte reise med en verge, bror, far eller en ektemann.

Reise i tid

Foto: Shabana Rehman "For konge og fedreland"

Fra min bok Tilbakeblikk - Da pakistanerne kom til Norge (Pax 2009)

Hit til Ellis Island kom de unge, gamle, familier og små barn. Bærende på sine eiendeler i kofferter og trekister. Å se noen av disse koffertene og kistene i inngangen, gjorde sterkt inntrykk på meg kanskje fordi de minte meg om mine egne foreldres reise til Norge. De hadde i likhet med alle disse menneskene reist med drømmen om å få et bedre liv. Koffertene minnet også om Shabana Rehmans brilliante stand-up show “For konge og fedreland”  også hun tar oss med her på en reise, hennes egen og foreldrenes reise. Etter å ha tatt en reise tilbake i tid på Ellis Island begynte jeg å forstå hvor den sterke nasjonale følelsen og den felles identiteten kom fra. Menneskene som kom hit var alle ulike, det som hadde forent dem drømmen om mulighetene land. I dag kommer det fortsatt mange mennesker til dette landet. De jobber hardt for å overleve i likhet med de første som kom til landet. En del lykkes andre ikke, men det virker likevel som det er rom for dem og at de føler seg som en del av dette landet.

Idaho, Boise

Boise, Idaho 2011

Fra myldrende byliv med en befolkning på 8,2 millioner reiste vi videre til en by i Idaho. Boise med sine knappe 200 000 innbyggere. Den enorme overgangen var nesten skremmende først. Gatene var nesten folketomme og ytterst få fargede amerikanere var å se i bybildet. Alt var så mye mindre sammenlignet med storbyen. Gruveindustrien, for sølv og bly, har vært viktig for Idaho.

Det mest kjente jordbruksproduktet er poteter, og Idaho står for en tredjedel av USAs potetproduksjon. På 1970-tallet har også IT-selskaper investert i Idaho. Som en god del andre deler av USA har også Idaho en voksende andel av spansktalende, hovedsaklig mexikanske innvandrere. Idag bor det omtrent 12 millioner “undocumented” ulovlige innvandrere i USA!!

Hvilke skjebner og problemer dette skaper fikk vi høre om gjennom grasrot organisajoners, myndighetenes og det meksikanske konsulatets arbeid. Ifølge loven får barn som fødes i USA automatisk statsborgerskap selvom foreldrene bor der ulovlig. Idag har den ulovlige innvandringen levd i USA i flere generasjoner.

En av de lokale organisasjonene fortalte om foreldre som blir arrestert og deportert rett fra arbeidsplassene sine uten å få mulighet til å gi beskjed til sine barn. Vi ble fortalt at foreldre i slike tilfeller igjen tar den risikoen det er å krysse grensen for å komme tilbake. Papirløse barn har i likhet med barn som har statborgerskap lov til å gå på skole. Den store sperren dukker imidlertid opp for de papirløse når man ønsker å ta høyere utdanning.

“Drop out” tallet for elever med denne bakgrunnen er enorm særlig blant gutter. Store deler av den papirløse befolkningen i Idaho og Boise jobber i jordbruksnæringen og skulle denne billige arbeidskraften forsvinne,

ville denne næringen fått store problemer. De spansktalende innvandrerne jeg møtte la ikke skjul på skuffelsen over Obamas manglende handlekraft og uoppfylte løfter som  innfrielse av “Dream act”.

Reformløftet fikk svært mange spansktalende amerikanerne til å stemme på Obama. Etter å ha kommet til makta har han isteden doblet deportasjonene. Reformen Dreamt Act ville  gjøre en rekke papirløse ungdommer  som har tatt utdanning eller gått inn i militæret, til amerikanske statsborgere. Disse  ungdommene, ulovlig brakt inn i landet av sine foreldre, kaller seg Dreamers.

Den voksende papirløse innvandringen har de siste årene skapt politiske spenninger og høyt tempratur mellom Republikanerne og Demokratene. Befolkningen ønsker i voksende grad en innstramming i landet innvandringspolitikk. Det var mange ting å ta innover seg i “mulighetenes land” og turen var fortsatt ikke over.

På programmet i Boise stod også et møte med noen speidergutter. Jeg hadde ikke de store forventninger, men kjørte avgårde til et utkantsområde hvor speiderklubben lå midt i et boligkompleks. Spente og smånervøse tok guttene i mot oss, alle iført uniformer og bånd som var prydet med utallige speidermerker.

- Se på alle disse merkene, denne gutten er flink, forteller Arington.

Før de startet sitt regelmessige møte snudde de alle seg mot det amerikanske flagget og jeg forstod umiddelbart at jeg nå for første gang ville få oppleve det amerikanske “troskapsløftet” The pledge of allegiance. Jeg fisket opp mobilen og begynte raskt  å filme, jo mer jeg fikk vite om denne speiderklubben jo mer interessant ble dette besøket. .

Scoutmaster Far Arrington med sin "Troop 700"

Hadde det vært nok batteri på mobilen ville jeg ha filmet hele møtet, men slik ble det ikke. Vi fikk anledning til å stille guttene noen spørsmål og lurte blant annet på hva de likte ved å bo i USA.

“Freedom!” kom det nesten kontant fra flere en av guttene. “Yes,freedom of religion” sa en annen. “We can practice our faith”.

De hadde alle en relativt kort botid i USA, men så ut til å beherske språket. På spørsmål om hva de ønsket å bli, fikk vi mange ulike svar alt fra, lege, mekaniker, ingeniør, bedriftseier til å verve seg til det amerikanske forsvaret og marinen. Akkurat det siste overrasket meg. Guttene hadde bodd i landet mellom fem og seks år og hadde allerede en sterkere tilknytning enn det mange med minoritetsbakgrunn har her i Norge.

Speideguttene gjorde sterkt inntrykk på meg. Det gjorde også klubblederen som på frivillig basis drev denne klubben. ” I want to make them good citizens”, forklarte han. “They are such good boys. They can do anything with their lives and become whatever they want”. Entusiasmen hans fylte rommet og jeg kunne se  hva hans postitive oppbacking hadde betydd for disse guttene.

Boise hadde visst flere overraskelser på lager. Neste dag på vei til et annet møte kjørte vi forbi en bosnisk moske. Vi fikk vite at Boise hadde tatt i mot et større antall av bosniere. Sjåføren ga oss tid til å ta en nærmere titt, men moskeen så ut til å være stengt. En mann som viste seg å være imamen på moskeen var på vei til sin bil da han så oss og snudde. Han fortalte at han var på vei til en begravelse og måtte gå, men åpnet moskeen for oss og ba en kvinne vise oss rundt i lokalet. “Her ber vi sammen. Menn foran og kvinner bak”, fortalte kvinnen og viste oss vennlig rundt. Sammen? Ulikt den praksisen man har i mange moskeer i Oslo, kanskje noe kun bosniske muslimer praktiserte tenkte jeg.

Salt Lake City

Fra Idaho gikk turen videre til Texas Dallas i sør, men for å komme dit måtte vi mellomlande i Salt Lake City. På grunn av storm og regnvær i texas ble vårt fly kansellert slik at vi måtte bli i Salt Lake City. For å utnytte denne tiden reiste vi inn til byen med gratis transport ” Temple shuttle” som tok oss med til mormonenes hellige templer.

Temple Square Salt Lake City 2011.

Temple Square, Salt Lake City 2011.

Vi fikk en guidet tur og jeg lærte masse om en trosretning jeg på forhånd visste svært lite om. Det eneste møtene jeg hadde hatt,var når misjoneringsfolka kom på døra eller delte ut noen fargerike brosjyrer som jeg aldri fikk lest.

Da vi kom frem stod to unge jenter og ventet på oss de skulle guide oss rundt. Templene som egentlig lignet kirker innvendig, manglet korset og var ikke utsmykket slik kirker ofte er.

Orglene var enorme og akustikken helt fantastisk. Vi ble fortalt at mormoner som var og fortsatt er en minoritet ble tidligere forfulgt og trakassert før de endelig flyttet til Salt Lake City der de bygde sine templer og skapte sitt eget samfunn..

Kaffetørsten ble slukket med en god kopp med kakao, Salt Lake City 2011.

Etter å ha sett og observert sa vi adjø til guidene og prøvde å finne en cafe. Kaffetørste som vi alle var, spurte vi om en kopp med kaffe og fikk til svar at de ikke solgte kaffe, bare kakao. Forklaringen fant vi ut, lå i koffeinen som er vanedannende akkurat slik alkohol er. Jeg la merke til at kvinnene gikk i lange skjørt og skjoler og at gatene var usedvanlig rene.

Det som gjorde mest inntrykk var kanskje størrlsen på salen i konferansebygningen som tilhører tempelområdet. Det var som å komme inn i en av Star Wars filmene. Denne salen rommer opptil 25000 mennesker.

Temple Square, Salt Lake City The conference centre.


The Church Of Jesus Christ Of Latter Day Saints Assembley Hall, Salt Lake City. Verdens største innendørs auditorium.


…….

Texas

Etter en natt i byen reiste vi videre til Texas der vi besøkte blant annet en muslimsk barneskole. Visste ikke helt hva jeg skulle forvente av dette besøket, men merket at jeg ble overrasket over fargene, tegningene og alle bildene av barna som gikk på denne skolen. Det så ut til å være en hvilken som helst annen skole, den eneste forskjellen jeg kunne se var hodeplagget på jentene.

Det virket som en etablert skole som var vant til å ta i mot besøk. Grunnen til at bildene overrasket meg var min erfaring her i Norge på en lignende institusjon for barn der de nakne veggene formidlet at det å tegne mennesker, ha bilder og figurer osv ble ansett som uislamsk. På den amerikanske skolen ble det tydeligvis tolket annerledes.

Et møte med en storavis i Texas stod for tur senere. Vi ble møtt av journalister som jobbet med minoritetsrelaterte saker og en avdelingsredaktør som selv hadde mexikanske eller latinamerikanske røtter langt tilbake, men hele tiden kalte seg selv amerikaner. På spørsmål om de hadde noen journalister med minoritetsbakgrunn pekte hun mot en yngre hvit mann som så forvirret tilbake på henne: He is the only immigrant here, svarte hun.

Jeg la merke til at journalisten ble irritert men sa ikke noe, inntil hun på nytt gjorde et poeng av at han var den eneste med en minoritetsbakgrunn. ” I am not an immigrant, I dont feel like one. I have lived here for a long while and its not like I have migrated from far away. I am from Canada.” utbrøt han og klarte ikke helt å legge skjul på irritasjonen sin.

Hele situasjonen illustrerte for meg hva amerikaniseringen egentlig innebærer. For enkelte er det fortsatt er graderingssystem over hvem som er mer eller mindre amerikanske. Slik har det vært fra de aller første immigrantene kom til USA. Skandinavere og bla irer stod ikke så høyt på denne lista.

En samtale med en femtegenerasjons Texasboer med meksikanske røtter viste en annen side av identitetsspørsmålet. Hun var frustrert og opprørt over meksikanere som hadde bodd i USA i mange generasjoner,men likevel ikke anså seg selv som amerikanere og tviholdt på meksikansk kultur, skikker og språk. Hennes frustrasjon lignet litt på den jeg har opplevd her hjemme. Heller ikke denne problemstillingen var ukjent her.  På lista over opplevelser som vil bety noe kommer også Interfaith Peace Chapel. En kapell for alle uansett trosretning. Et vakkert bygg side om side med Kvinnenettverket,Peacemakers incorporated.

Tidligere leder av dette nettverket Nia MacKay med indonesisk bakgrunn viste oss rundt og fortalte om sin muslimske bakgrunn. Hun fortalte om sjokket hun fikk da hun dro til en av moskeene i Texas for å be. “They told me to use another door!”, forklarer hun.  “I said why? They told me there was another entrance for women. “I said WHY? Where in the Quran does it say that women can not pray in same room as men”. Nia var vant til en annen praksis fra hjemlandet Indonesia hvor kvinner og menn ber sammen

Nia MacKay, Peacemakers Incorporated Texas.

Hun jobber for økt toleranse og forståelse og innrømmer at det ikke alltid er lett å bære hodeplagget. Hun fortalte om en episode der en amerikansk dame på en cafe ga henne en lapp med påskriften: Dere med disse tørklene på hodet forsvinn fra landet vårt”. Doktogradsutdannede Nia fulgte etter damen og ba henne om en forklaring på lappen. Kvinnen fikk hasteverk og forsvant, men Nia husker det godt. Nia er den eneste av sin søstre som bærer plagget. Hun sier det er hennes valg. Nia er gift med en konvertert amerikaner.

…….

Los Angeles

17. mai 2011 i Texas

Det var rart å forlate Texas grytidlig 17. mai. Jeg kjente at jeg lengtet hjem nå, kanskje spesielt fordi jeg var så langt borte fra familie på denne feiringsdagen. Det var varmt, men jeg pakket opp genseren med det norske flagget og gikk med det stort sett resten av dagen. Noe komisk ble det da jeg kombinerte dette med en ekte texashatt. Tre uker var veis ende og Los Angeles ble siste stopp før vi igjen skulle vende til Norge. Her fikk jeg opplevd den mye omtalte “Walk of fame” Hollywood “skiltet” Sunset blvd og alt som hørte til bla Santa Monica beach.

Studentorganisasjonen, IDEAS i UCLA, 2011

Man kan lett la seg rive med av all glamouren, stjernene og de vakre strendene, men også her fikk vi lære om de store utfordringene,  klasseforskjellene og sosiale problemene. Områder av byen med skoler son sliter med raserelatert vold og hardbarkede gjenger. Hatkriminaliteten er et problem og størst mot homofile, lesbiske og de siste årene økt mot jødene.

Vi ble fortalt at hatkriminaliteten mot muslimer økte med nesten 200 prosent etter 11. september men sank raskt deretter. Vi besøkte også Universitetet UCLA og fikk møte de “udokumenterte” jentene bak organisasjonen “Ideas“. Disse var studenter, de fleste født og oppvokst i landet, men som kjempet for å få sine rettigheter å gjennomføre sin utdanning.

Deres historier og kamp for å få i gjennom Dream Act var ikke bare modig men talte også om deres sterke vilje og motivasjon. De så på USA som sitt eneste hjemland og følte seg usynliggjort.

LA Youth, magasinet for og av unge med støtte fra LA-Times.

Med bakgrunn i drift av det første ungdomsbladet laget av og for innvandrerungdom, og seneret nettmagasinet Blend.mag (tidligere X-plosiv) var det utrolig spennende å møte redaktøren for lignende konsept, LA-Youth. Bladet som berører aktuelle problemstillinger og inneholder annen ungdomsstoff, utgis fra topp moderne lokaler med fem helttidsansatte og et stort nettverk av frivillige studenter og elever. Driften sikres hovedsaklig av storavisen LA-Times og andre store private aktører i næringslivet. Jeg erfarte gjennomgående at private komersielle aktører tok mye større samfunnsansvar enn det vi er vant med her i Norge og kanskje også i Europa. Dette kan ha flere forklaringer, bla mangel på et statlig tilskuddsystem eller tilrettelagte midler for frivillig arbeid. Her hjemme har jeg opplevd at aktørenes støtte og ansvar uteblir fordi de antar at andre offentlige tilskuddsordninger skal ta seg av slike virksomheter. Resultatet er desverre at de som forsøker å utgi noe med kvalitet og innhold ikke klarer å overleve, fordi nåløyet for å få noe som helst produksjonsstøtte er altfor trangt.

Integreringsoppskriften

Tre uker er lenge men likevel ikke lenge nok til å komme helt innpå og forstå seg på alt i dette kontrastfylte landet.

Å være en del av den europeiske gruppen ga meg bedre kjennskap til situasjonen i de respektive landene gruppemedlemmene representerte.  Noe som igjen ga hver og en av oss et bredere perspektiv. Det skandinaviske, europeiske perspektivet så ut til å interessere alle vi møtte uansett om det var på organisasjon, universitet eller statsnivå. Jeg ble faktisk forundret over denne interessen og ble overrasket da offentlige myndigheter som jobber med immigrasjon og mangfold uttrykte at de ville lære av Europa. Kanskje særlig ble dette uttrykt av de som jobbet med flyktninger og asylsøkere. De uttrykte sin misnøye med de eksisterende tiltakene, eller kanskje mangel på sådanne.

Mer enn 800 000 nordmenn forlot Norge for å reise til USA mellom 1825-1925.

Etter å ha sett og opplevd landet fra flere sider og kommet tettere innpå landets historie, har det dukket opp en rekke nye spørsmål. Vi var ikke i nærheten av å diskutere urbefolkningen, “native americans”. Hva slags forhold lever de under egentlig? De svartes historie i USA, er et annet kapittel jeg kunne ønske å lære meg mer om. Det samme gjelder den norske innvandringen til USA, bosettingsmønster, levekår og utvikling. Her er det nok å ta av og utrolig mye å se og lære av. Det er riktig at arbeid er den eneste inngangen og overlevelsesmekanismen i dette samfunnet. Mulighetene er der for alle og suksehistoriene mange og godt synlige. Den amerikanske drømmen fortsetter å leve. USA har alt, høye snødekkede fjell, fortryllende natur, strender, ørken you name it, they have it.

Åpen og samlende identitet

Uten for FNs hovedkontorer

Men den ultimate integreringsoppskriften tror jeg nok ikke landet besitter. Der mangfoldet og ulikhetene styrker, der bidrar de også til utfordringer. Klasseforskjellene de sosiale problemene, til tross er det likevel noe USA helt klart har og det er en åpen og samlende identitetsforståelse. Denne sterke identiteten, forente fellesskapen for frihet er det som holder de 50 statene sammen i tykt og tynt.

Der noen fortsatt liker å gradere og ekskludere, der står fortsatt allmennforståelsen sterk på hvem som kan anse seg som en del av dette samfunnet. Det triste med denne solide identiteten, den store makten er mangel på gangsynet  i landets utenrikspolitikk. Det er ikke til å komme bort i fra at USA over tid har på denne måten skaffet seg flere fiender enn venner.

American Familiy Immirgantion Centre, Ellis Island

Det er likevel rart hvor lett det er å relatere seg til Amerikanere, for hvem er de egentlig? Svaret er mennesker fra Europa og faktisk hele verden. Deres historie minner oss om våre foreldre, forfedre, venner og familie som en eller annen gang har flytte fra et land til et annet og møtt tøffe villkår. Det er kanskje det som fascinerer oss med dette landet. Mangfoldet, mulighetene, historien, stjernene, filmene, musikken. I så måte er det kanskje en liten amerikaner i oss alle.

Advertisements

1 Comment

Filed under Uncategorized

One response to “Reisen til Amerika og integreringsoppskriften

  1. Mye fint å lese her, ganske lærrikt 🙂 Fine bilder også..

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s