De ufortalte historiene

Som et resultat av innvandringen over lang tid, har vi i dag mennesker med bakgrunn fra mer enn 200 ulike nasjonaliteter i Norge. De fleste som kom hadde en drøm om et bedre liv. Men her stopper likhetene. Noen har forlatt hjemlandet for å søke jobb, lykke, utdanning eller kjærlighet. I senere år har det kommet stadig flere som har blitt drevet på flukt av krig, politisk uro, fattigdom, nød og undertrykkelse. Historiene deres er like forskjellige som det de er selv, og mange av dem inkluderer barn.

Etter utgivelsen av min bok «Tilbakeblikk: Da pakistanerne kom til Norge» har jeg hatt skriveverksted for nærmere tusen elever. Noen av historiene jeg har fått høre, vil jeg aldri glemme: En niendeklassing fortalte lavmælt om flukten fra Irak. Hun var spedbarn og broren bare noen få år eldre da foreldrene måtte dope dem ned med sovemedisin. Familien gjemte seg deretter i en lastebil og ble smuglet ut i gjennom flere land. Andre barn berettet om slektninger og venner som ble drept. Foreldre og besteforeldre som hadde flyktet i overfylte båter i håp om å bli oppdaget og plukket opp. En gutt berettet om det å bli forlatt utenfor et barnehjem før han ble adoptert og fikk familie i Norge. Om det å bli tvunget til å forlate alt og alle man er glad i fordi en tilhører feil religion. En annen fortalte om å komme til Norge og bo i nærheten av skogen, når det eneste man forbinder med skog er farlige dyr som løver, tigre og slanger. Om det å måtte passe på en yngre bror alene, fordi moren reiste sin vei.
Minst like viktige er tilflytternes etterkommere. De som er født i Norge, men ofte har vokst opp i skjæringspunktet mellom to svært ulike kulturer. Ønskene og drømmene er kanskje de samme, men utfordringene de møter er ikke alltid de samme.

Det finnes mange flere slike historier å fortelle. Det triste er at det sannsynligvis er lenge til vi finner dem i norsk barne- og ungdomslitteratur. I svært liten grad innlemmes deres virkelighet der. Det er et stort tap. Barne- og ungdomslitteratur er en viktig identitetsskaper – om man kan relatere til det man leser. I så måte var boka «Pakkis» av norsk-pakistaneren Khalid Hussein en viktig bok. 26 år etter har det kommet noen flere til, men gapet er likevel stort.
Skal norsk litteratur gjenspeile dagens Norge, må det mer enn gode intensjoner til. Vi har pratet lenge nok om manglende mangfold i norsk litteratur. De gode pennene, viktige stemmene vil ikke dukke opp av seg selv. De må rekrutteres og utdannes.
Norsk Barnebokinstitutt har de siste årene tatt den økende skjevheten på alvor. I 2009 var vi to studenter med minoritetsbakgrunn som gjennomførte deres forfatterutdanning. Kullet som startet i fjor har igjen et par studenter med minoritetsbakgrunn, men det er fortsatt for få. Utdanningen legger vekt på å utvikle studentenes særpreg med sikte på å gjøre dem til gode forfattere og formidlere, ikke ved å skape talent, men hjelpe det fram. Forhåpentligvis vil dette bidra til formidling av de ufortalte historiene.

Mahmona Khan,
forfatter

(Publisert i Klassekampen 8.april 2011)

Advertisements

Leave a comment

Filed under Uncategorized

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s